Nok en uke er over og jeg har nå tilbragt 21 dager her i Ghana. Jeg begynner å bli vandt til levesettet, rutinene på sykehuset og ikke minst varmen. Alt det jeg var sjokkert over de første dagene er nå en del av hverdagen. Er støtfangeren på bilene som kjører forbi meg på gata 50 cm fra kneet mitt legger jeg knapt merke til det, jeg vandrer mellom høner, rotter, geiter og søppel for å komme til jobb, jeg vasker klær med hendene til fingertuppene er sprutrøde og ikke minst - jeg har vendt meg til stanken av sårene på sykehuset. Når alt blir vane blir også de fleste dagene mer og mer like.
Denne uken har jeg tilbragt tiden min på samme avdeling som tidligere - Female Surgical Ward. Uken startet som vanlig mandag kl 8 med legevisitt, før sårene ble stelt av sykepleierne og jeg ble med kirurgen på avdelingen til bygget med legekontorene. Der fikk jeg se og undersøke mange sykdommer og problemer jeg ikke en gang har hørt om før, noe jeg lærte utrolig mye av. Kirurgen, Samuel, er også utrolig flink til å ta seg tid til å vise og forklare, noe som er utrolig mye verdt!
Når det kommer til hvordan legekontorene fungerer her nede er det bare et ord som kan beskrive det - KOMISK. To rom er adskilt med vinduer og på hvert rom befinner det seg 2-3 leger. Det er en skrivepult, så legene sitter på hver sin side med akkurat nok plass til å plassere en pasient på en sprø, gammel plastikkstol ved siden av seg. I det ene rommet sitter det en "head nurse" - en god og rund dame kledd i hvit kjole med grønt magebelte og strenge briller. Når legene ber om neste pasient skriker dama navnet på nestemann som skal inn av full hals slik at pasienten kan høre det gjennom den lukkede døren ut til venterommet. Det er til en hver tid minst to pasienter på samme rom samtidig, og som afrikanere flest snakker også legene relativt høyt, noe som fører til at alt som er av levende vesener i rommet får meg seg alle opplysninger. Pasientene undersøkes på en benk bak et lite forheng. Skulle legen finne noe uvanlig kan du være sikker på at han tilkaller alle leger, legestudenter og andre folk han vil at skal se det, i tillegg til at han løper etter iPaden for å ta bilder. Pasienten sitter naken og stum på benken mens alle titter, ler og diskuterer tilfellet. Hele settingen er bare så annerledes som det kan tenkes og det hender jeg tar meg selv i å små-le når det durer 20-25 personer rundt inne på et 40 m2 stort rom.
Det som er svært positivt med å være på legekontorene er at du møter igjen mennesker som i forrige uke ble skrevet ut fra "warden" og du ser at de virkelig har blitt bedre og er tilbake til sin egen hverdag. Det er utrolig å se gløden i øynene til pasienter du veit har tilbragt flere uker på avdelingen og som nå endelig er friske. Damen som fikk fjernet all huden på leggene i forrige uke ble denne uken skrevet ut og skal kun innom legekontoret 2-3 ganger i uka for å få skiftet på bandasjene. Holder såret seg rent og pent vil hud fra låret transplanteres i løpet av de neste 2-3 ukene, slik at hun blir 100% bra igjen. Hjemme i Norge ville trolig denne pasienten fremdeles vært på sykehus, men siden smittefaren er så stor på sykehusene her nede vil legene ha pasientene raskest mulig ut av avdelingen. "Hvis en pasient har en infeksjon i et sår kan du være sikker på at pasienten ved siden av vil få den samme infeksjon i sitt sår i løpet av et par dager".
Selv om jeg har sett mange oppturer hos pasienter denne uken har det også vært det totalt motsatte. Torsdag kveld tapte kvinnen jeg har fortalt om tidligere kampen mot kreften. Hun har vært på avdelingen siden jeg kom hit første gang og det var en vond følelse å innse at hun ikke lengre var på der da jeg kom på jobb fredag morgen. Helt siden jeg kom ned har jeg sett mange kritiske tilfeller og møtt mange skjebner. På en eller annen måte har jeg bygget opp en forsvarsmekanisme mot å ta disse tilfellene inn over meg, men jeg skal innrømme at hendelsen med denne kreftpasienten virkelig gikk inn på meg. Legene og sykepleierne hadde kun en ting å si "Det var forventet. Nå har vi mer plass på avdelingen".
De to siste dagene har jeg dratt på outreach-prosjektet vårt til Ankaful, landsbyen hvor vi steller sår. Jeg har ikke vært der på nesten en uke, på grunn av all jobbingen på sykehuset, så det var hyggelig å være tilbake hos de blide og fornøyde menneskene som eier så godt som ingen ting!
Utenom jobbingen har det også foregått mye sosialt. Vi har vært på den ukentlige "Quiz-night" i regi av Projects Abroad, hvor vi denne uken hadde en karaoke-quiz. For noen fantastiske stemmer de frivillige i Cape Coast har!
I tillegg er det for tiden "African cup" og som den store fotballentusiasten jeg er dro jeg med meg hele gjengen med frivillige ned til bensinstasjonen hvor kampen mellom Mali og Ghana skulle vises på storskjerm. Leter dere godt er jeg sikker på at dere kan finne tv'en! Det var god stemning og helt klart en god opplevelse å se ghanesernes begeistring da de scoret på straffen!
Resten av tiden har i hovedsak gått med til å vaske klær, skrive i dagboken og være med Sofie som drar om kun 1 uke!
- Emilie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar