For øyeblikket befinner det seg 21 pasienter i alderen 20-97 år på avdelingen, de aller fleste i aldersgruppen 35-50 år. To av pasientene er alvorlig rammet av kreft, noen har store infiserte sår, mens de aller fleste har amputert tær/fingre/bein. Tidligere i uken hadde vi til og med en dame som hadde alvorlige skuddskader inne på avdelingen.
For den ene av de to kvinnene med kreft ser det dessverre ikke lyst ut. Hun har gått i 10 år med en kul i brystet uten å undersøke det. For noen uker siden fikk hun problemer med å puste og etter noen undersøkelser på sykehuset viste det seg at hun har spredning av kreft til både lungene og leveren. Denne uken fikk hun den endelige beskjeden om at det ikke er mer legene kan gjøre for henne, noe hun selvfølgelig tok svært tungt. Det er forferdelig å stå på utsiden og se reaksjonene en pasient i den situasjonen har.. Du vil så gjerne hjelpe, men alt håp er ute. Nå er vår oppgave å legge til rette for at hennes siste dager skal bli så smertefrie og verdige som mulig. Det er jo selvfølgelig en meningsfull oppgave, men samtidig er det tøft. Jeg har kjent tårene i øyekroken mer enn en gang den siste uken.
Når det kommer til de som har amputert armer eller bein er det utrolig mange ulike historier. De fleste av dem skyldes likevel at mange lett får rifter og sår når de går uten sko på gata. De er lite opplyst om hvor farlig det faktisk kan være og de går ofte med infiserte sår i lang tid uten å gjøre noe med det. En av damene har amputert høyre bein (under kneet). Det er flere uker siden amputasjonen, men såret vil ikke gro siden hun har diabetes. Tidligere denne uken skiftet jeg og en annen sykepleier på det og jeg har aldri sett noe lignende. Det første jeg la merke til var alle maurene som befant seg i sengen hennes og da vi tok av bandasjen satt det et titalls maur inne i selve såret. Lukten var ubeskrivelig og i 30 'C spredde den seg raskt i rommet hvor det ligger 12 andre pasienter. Som sagt var det helt åpent, så jeg kunne se og ta på både muskler, sener og bein. Det var et utrolig syn og noe jeg definitivt aldri vil glemme. I neste uke vil beinet amputeres til over kneet i håp om at det vil gro lettere.
Vi har også flere andre pasienter som i utgangspunktet hadde små sår, men som har endt opp med å amputere på grunn av lite utstyr til å stelle sår på sykehuset. Det eneste de kan tilby her nede er bomull, NaCl, Jod, kompresser og gassbind. Det er dermed samme prosedyre på alle sårene og for alle går ikke behandlingen like greit.. Det som er mest trist av alt er alle utfordringene pasientene som må amputere blir satt ovenfor. Her får man nemlig ikke et eneste hjelpemiddel, bortsett fra at det er mulig å få kjøpt krykker, noe de fleste ikke har råd til. I tillegg er det på ingen måte tilrettelagt for mennesker med ulike handicap her nede. Det er merkbart at man befinner seg i et U-land!
Jeg har blitt godt kjent med en av kirurgene på avdelingen. Han både lærer og inkluderer meg i mye av arbeidet sitt, noe jeg setter stor pris på. Han har fortalt meg at svært mange av pasientene på avdelingen for øyeblikket kunne unngått amputasjon eller blitt helt friske om de hadde kommet til sykehuset med en gang de merket de første symptomene. Jeg har derfor lurt veldig på om årsaken til at de ikke har kontaktet sykehuset før skyldes pengemangel, siden hoveddelen av befolkningen her i Ghana lever i fattigdom. Jeg fikk et ganske annet svar enn jeg hadde forventet. Hovedgrunnen til at folk venter så lenge før de går til legen er fordi de er redde for å få beskjeden om at de er alvorlig syke. De fleste klarer på en eller annen måte å skaffe pengene hvis det virkelig er en nødssituasjon, og i de tilfellene hvor pasienten ikke klarer det vil legen betale for behandlingen. Det er rørende å se og høre hvordan legene behandler pasientene sine her nede!
Kirurgen, Samuel, tok meg med på en stor oppgave i går. Her i området er det svært vanlig at mennesker får bitt av insekter eller andre dyr. I mange av disse tilfellene setter det seg infeksjoner i såret og den sprer seg raskt i fettet under huden. Dette fører til at blodtilførselen til huden i dette området minker, huden dør halvveis og det dannes store sår. Vi har for tiden en dame rammet av nettopp dette inne. Hun skulle egentlig tas inn på operasjonssalen i dag for å fjerne all hud på begge leggene, men siden det er svært fullt for tiden måtte kirurgen utføre denne lille operasjonen inne på avdelingen, i påsyn av alle de andre pasientene. Han ba meg bli med, så vi dekket sengen med plast, dama fikk bedøvelse og plutselig overlot kirurgen ansvaret for å dra av skinnet til meg. Jeg fikk et par hansker og en stor pinsett og fikk beskjed om å ta tak i skinnet i utkanten av såret. Først var jeg redd, for det var virkelig ikke en komfortabel situasjon å være i. Huden skulle helst dras av og ikke skjæres så mye i, for ellers fikk fikk vi ikke med det døde og infiserte fettet like under huden. Selv om noe av det var dødt var det virkelig så jeg måtte ta i da jeg skulle dra det av og kirurgen brukte kun skalpellen noen få ganger. Bedøvelsen virket tilsynelatende heller ikke så veldig, for hver gang jeg dro skreik og ristet dama av smerter - noe som er veldig forståelig. Etter vel 30 minutter var det ikke hud igjen på noen av leggene hennes, og selv syntes jeg det så helt grusomt ut. Kirurgen sa derimot "Beautiful. This is going to heal so fast". I løpet av en uke regner legene med at hun kan dra hjem igjen, noe hun var svært glad for å høre da hun har tilbragt de siste 3 ukene her på avdelingen.
Det har vært en utfordrende uke på mange måter, men jeg er overveldet over alt jeg får mulighet til å være med på og ikke minst hva jeg lærer av dette! Jeg har bestemt meg for å arbeide på samme avdeling neste uke, både med tanke på å bli bedre kjent med pasientene og for å se utviklingen deres.
Denne uken har vi også vært uten strøm og vann så og si hele tiden, så det har vært både varmt, mørkt og litt utfordrende. Allikevel har det gått utrolig greit når vi har handlet watersachets (500 ml poser) på gata så vi har fått vasket oss og brukt hodelykten jeg tok med hjemmefra som taklampe!
Jeg storkoser meg fremdeles her nede, men skal innrømme at jeg savner snø og kulde av og til! Nå har jeg akkurat pakket bagen for å dra til Kosa Beach Resort som ligger 25 min fra huset mitt! Det blir deilig med en helg hvor vi kun skal ligge på stranden!
- Emilie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar