OUTREACH PROJECT

I dag tidlig dro jeg og Sasha (frivillig fra Australia) ut igjen til landsbygda i håp om at hele gjengen ikke ville være i begravelse. Da vi hoppet av trotro'en ved Ankaful Camp ble vi møtt av Bernhard- han som er ansvarlig for oss som deltar på det medisinske prosjektet her nede. Han tok oss med inn til selve landsbyen, og heldigvis var alle til stede i dag. Da befolkningen fikk øye på oss strømmet de til og bad om hjelp til å vaske/skifte på sårene sine. Ut hit er det kun de frivillige som reiser, og siden det ikke har vært noen frivillige innenfor medisin her i Cape Coast på en god stund, har heller ikke disse sårene blitt behandlet på evigheter. Det ble dermed litt av et møte for meg og Sasha i dag tidlig. Bernhard viste oss et sårskift, før han dro. Så stod vi igjen der alene med ansvar for resten av landsbyen - med to par hansker og en liten kasse med veldig skittent utstyr.

Det aller første jeg la merke til i denne landsbyen var at de ikke er så nøye med å ta på seg klær, så de fleste spaserte mer eller mindre nakne rundt. Det tok heller ikke lang tid før jeg forstod at fingre og tær ikke er vanlig å spare på i dette området, så det er kun de under 20 år som fremdeles har dem i god behold. Så og si alle som lever her hadde sår, noen små andre store. Følelsen av å ta av bandasjene som har sittet på sårene i et par mnd er ikke en opplevelse jeg unner noen. Sårene er svært skitne, lukten er ubeskrivelig og antallet fluer som umiddelbart sitter i såret overgår antallet fluer på kuene hjemme på Toten. Vi skiftet tilsammen 25-30 sår i ulike størrelser i dag. Det var virkelig en ny opplevelse, med litt blandede følelser. Samtidig er jeg veldig glad for at de viser så stor tillit og lar oss ta ansvar for dette. Det er jo tross alt disse situasjonene man lærer mest av! Fra i dag skal jeg dra dit 2-3 ganger i uken på sårskift, noe jeg ser veldig frem til!

Jeg var tilbake på sykehuset i 11-tiden og arbeidet der til 14. På vegen hjem kunne jeg ikke tenke på noe annet enn å ta en kald dusj. Da jeg kom inn på rommet vårt innså jeg at det var hverken strøm eller vann i huset - noe som resulterte i at jeg måtte holde ut i varmen uten en eneste vifte, i tillegg til at jeg følte meg ekstremt skitten etter morgenens utflukt. I skrivende stund er strømmen kommet tilbake, men vi har fremdeles ikke en dråpe vann.

Etter en times tid innendørs i varmen innså jeg at jeg måtte komme meg ut og gjøre noe. Jeg ringte derfor Pia og Annemarie og tok dem med til Lydia, den afrikanske damen som syr klær til oss.

Etterpå tok vi turen til Solas Spot. Der spilte vi kort og tro det eller ei - vi fikk kjøpt cola der! Her får du som regel kun kjøpt vann, så etter enn uke med kun vann var det himmelsk å drikke noe annet!

- Emilie