BARNEHJEM, SYKEHUS OG OUTREACH

Uken startet som vanlig på Central Regional Hospital, men på grunn av et møte med organisasjonen jeg reiser med måtte jeg avslutte tidligere enn vanlig på mandag. Da alle vi frivillige hadde kommet oss ned til sentrum viste det seg at organisasjonen hadde avlyst hele møtet uten å gi beskjed - veldig typisk Ghana! Heldigvis var den lokale restauranten åpen, så byturen endte med et festmåltid, nemlig pannekaker!

Vi tok også turen opp til "The Lighthouse", et hvitt tårn som ligger på en høyde, for å få utsikt over hele Cape Coast!


BARNEHJEMMET OG SKOLEN I ANSEPATU:

Denne uken har jeg også fått mulighet til å være med på noe jeg lenge har hatt et stort ønske om, nemlig å se skolen og barnehjemmet i nabolandsbyen, Ansepatu. Det er på dette barnehjemmet Sofie har jobbet de siste 2 mnd, så det er takket være henne at jeg fikk mulighet til å bli med ut hit.


Skolen

Et av klasserommene

Klasserommet til de minste barna, ca 4-6 år.

Barnehjemmet

Barnehjemmet er drevet av et ghanesisk par, "mom and dad", i tillegg til frivillige fra Projects Abroad. For øyeblikket bor det 23 barn i alderen 4-21 år her. Hoveddelen av dem kom svært tidlig til barnhjemmet og veit lite etter ingen ting om sin egen barndom. Det er for eksempel kun et fåtall som veit hvilken dato de er født. De fleste har blitt satt igjen utenfor barnehjemmet som spedbarn, mens noen også har flyttet hit fordi de har mistet foreldrene sine.

På vei ned mot barnehjemmet ble vi møtt av en gjeng hoppende glade barn som kastet seg rundt oss og gjerne ville ha en klem. Selv om jeg aldri hadde sett barna før, gikk det ikke lang tid før jeg ble dratt i alle retninger av alle de søte små som ville vise meg huset de er så stole av å bo i. Det var rørende å se hvor fornøyde, tillitsfulle og lykkelige disse barna ga uttrykk for å være!

Barna gjør leksene i "biblioteket" på barnehjemmet.

Rommet til de eldste jentene på barnehjemmet!

Gloria, en av de yngste jentene.

Middagstid

For en herlig gjeng!

Etter en kveld sammen med både små og store i Ansepatu var min visitt her over. Det var på mange måter trist å dra fra alle disse barna, for jeg veit at jeg aldri kommer til å se dem igjen. Samtidig var det en flott opplevelse å se hvor godt de har det der!

OUTREACH-PROJECT & SYKEHUSET:

På sykehuset har det meste vært som det pleier denne uken. Tilstanden til flere av pasientene på avdelingen har virkelig bedret seg og en god del skal skrives ut av sykehuset før helgen. Allikevel har det også denne uken vært hjerteskjærende episoder og mye tøft å se. På mandag fikk vi inn en pasient som har epilepsi. Hun hadde fått et anfall under matlagingen og falt i bålet, noe som førte til alvorlige brannskader på godt over 60% av kroppen hennes. Selv om hun har svært store skader, ser det ut til at legene klarer å redde henne. Hun omtales for øyeblikket som "mirakeldama". I dag var jeg med og skiftet på sårene på høyre arm, hvor kirurgene har skåret fra hverandre skinnet som nærmest hadde smeltet sammen slik at hun ikke kunne strekke ut armen. Jeg kjente at det stakk skikkelig i magen da hun hylte av smerte mens jeg renset sårene..

I tillegg til å være på avdelingen på sykehuset har jeg også denne uken tatt turen til Ankaful Camp for å stelle sår sammen med et par av de andre frivillige. Vi har nå vært her i snart 4 uker og det er lett å se at mange av sårene har bedret seg betraktelig. Allikevel finnes det også unntak her som på sykehuset. En av mennene har sår på hele fotbladet og den siste tiden har det utvidet seg nedover mot tærne. Da jeg stelte det i går luktet sårene helt forferdelig og i tillegg var tre av tærne helt grå, altså døde. Jeg tok så vidt i dem, men jeg kjente med en gang at de satt helt løst, så hadde jeg dratt hardere kunne jeg enkelt fjernet tærne. Denne mannen har den siste tiden ikke fulgt våre metoder på å stelle sår, og heller laget sin egen prosedyre. Han knuser nemlig febernedsettende tabletter og strør pulveret i såret, før han ber oss legge på kompresser og gassbind. Helt siden vi kom har vi forsøkt å forklare han at dette ikke vil hjelpe, noe han absolutt ikke vil høre på. Mange av de som bor i landsbyen har endt opp med å amputere fordi de ikke vil ta i mot råd og medisiner fra andre, men heller bruke urter osv. til behandling. Selvfølgelig kan ikke vi tvinge dem til noe, men det er utrolig trist å være vitne til at de ikke innser at tilstanden stadig forverres. Damen under er et av de mange tilfellene i landsbyen:

I morgen er det stor sannsynlighet for at jeg skal tilbringe dagen på operasjonssalen, noe jeg ser enormt frem til! Livet her nede er fortsatt like spennende og dagene flyr av gårde! Tenk, i morgen er det 1 mnd siden jeg for første gang satte beina på afrikansk jord!

- Emilie

WEEKEND

Helgen startet slik den alltid pleier ved at alle de frivillige møttes på Oasis Beach Club for noen drinker med lokalbefolkningen. Dette er noe vi gjør hver fredag og det er en kjempehyggelig start på helgen! Ukedagene går for det meste med til jobbing, så det er begrenset hvor mye tid jeg har til å møte alle de andre frivillige som ikke jobber på Central Regional Hospital.


Sebastian (Danmark), "Africa" og Nicolas (Danmark)


LØRDAG:
Etter et par timer ekstra søvn på morgenkvisten og en god frokost slengte jeg solkremen, solbrillene og strandhåndkledet i veska og tok en taxi til Oasis beach for å nyte litt sol med de andre frivillige- Sofie, Ditte og Yvan. Her er det for tiden ekstremt varmt, så ingen ting kan sammenlignes med å ta en svømmetur i havet når sola står midt på himmelen!

På stranden blir vi som vanlig omringet av barn som vil snakke med oss og vise oss ting. Disse guttene har startet sin egen dansegruppe og de var virkelig imponerende! Selvfølgelig har ikke jeg somlet meg til å finne ut av film-funksjonen på det nye kameraet, så det ble kun et bilde. Når det er sagt regner jeg med å se dem igjen i løpet av de neste 5 ukene!

Hjerteknusere!

Mens vi nyter sol og hav i varmen finnes det også mennesker som ikke er i samme situasjon. Denne jenta ble sittende sammen med oss en times tid lørdag formiddag og fortalte om forholdene hun lever under. Hun er 15 år og mistet foreldrene sine flere år tilbake. Damen som nå tar seg av henne krever at hun selger frukt for henne hver dag, mot at hun får 1,50 cedi (4-5 NOK) betalt pr. dag. Selger hun ikke all frukten hun skal, får hun alltid en eller annen form for straff- som regel blir hun slått. Det er slettes ikke lett å vite hva man skal si, når jenta sitter foran deg og forteller denne historien med tårer i øynene. Det er en vesentlig stor forskjell på problemene denne jenta blir satt ovenfor, sammenlignet med andre 15-åringer hjemme i Norge. Slike historier setter virkelig ting i perspektiv!

Etter noen timer med sol, bading og frukt ruslet vi gjennom byen for å komme til Kotokuraba Market - det mest rotete, morsomme og illeluktende markedet jeg så langt har vært på i mitt liv. Her får du kjøpt ALT Cape Coast har å selge. Det er et sted som bare må oppleves!

Noen som vil ha ris til middag?


SØNDAG:

I morges tok jeg turen turen til Elmina, byen som ligger ca 20 min fra Cape Coast, sammen med Sofie og Pia. Der besøkte vi Elmina Castle, hvor vi trasket etter en guide som både snakket alt for lavt og"afrika-engelsk". Etter en drøy time var vi lei av å være turister, så vi gikk en tur i byen, før vi presset oss sammen i en alt for liten og kokende varm taxi mot Coconut beach.

Elmina

Vi donerte noen cedi til fotball-laget, G12 i Elmina. Pengene blir brukt til å handle inn fotballer!

Resten av dagen ble tilbragt på denne stranden! Der blir forøvrig varmere hver dag og jeg har lenge spurt og lett etter en temperaturmåler, uten særlig hell. I ettermiddag gikk vi innom resepsjonen på et hotell for å bestille taxi. Både jeg, Pia og Sofie utbrøt i kor "åh, aircondition. Så utrolig godt!" i det vi gikk inn døren. Det viste seg at det var 27 *c i resepsjonen, så da kan man jo bare tenke seg til temperaturen ute..

Plutselig er enda en helg over, og tro det eller ei, men dette var min tredje og Sofies siste her i Ghana! Hennes eventyr går mot slutten og mitt nærmer seg halvveis. Det kommer til å bli utrolig rart når hun reiser, siden vi nå har bodd på samme rom i snart 1 mnd og delt absolutt alt av opplevelser og erfaringer! Nå er vi begge klare for å nyte en ny uke i dette fascinerende og inspirerende landet!

- Emilie

UKE 3 ER OVER

Nok en uke er over og jeg har nå tilbragt 21 dager her i Ghana. Jeg begynner å bli vandt til levesettet, rutinene på sykehuset og ikke minst varmen. Alt det jeg var sjokkert over de første dagene er nå en del av hverdagen. Er støtfangeren på bilene som kjører forbi meg på gata 50 cm fra kneet mitt legger jeg knapt merke til det, jeg vandrer mellom høner, rotter, geiter og søppel for å komme til jobb, jeg vasker klær med hendene til fingertuppene er sprutrøde og ikke minst - jeg har vendt meg til stanken av sårene på sykehuset. Når alt blir vane blir også de fleste dagene mer og mer like.

Denne uken har jeg tilbragt tiden min på samme avdeling som tidligere - Female Surgical Ward. Uken startet som vanlig mandag kl 8 med legevisitt, før sårene ble stelt av sykepleierne og jeg ble med kirurgen på avdelingen til bygget med legekontorene. Der fikk jeg se og undersøke mange sykdommer og problemer jeg ikke en gang har hørt om før, noe jeg lærte utrolig mye av. Kirurgen, Samuel, er også utrolig flink til å ta seg tid til å vise og forklare, noe som er utrolig mye verdt!

Når det kommer til hvordan legekontorene fungerer her nede er det bare et ord som kan beskrive det - KOMISK. To rom er adskilt med vinduer og på hvert rom befinner det seg 2-3 leger. Det er en skrivepult, så legene sitter på hver sin side med akkurat nok plass til å plassere en pasient på en sprø, gammel plastikkstol ved siden av seg. I det ene rommet sitter det en "head nurse" - en god og rund dame kledd i hvit kjole med grønt magebelte og strenge briller. Når legene ber om neste pasient skriker dama navnet på nestemann som skal inn av full hals slik at pasienten kan høre det gjennom den lukkede døren ut til venterommet. Det er til en hver tid minst to pasienter på samme rom samtidig, og som afrikanere flest snakker også legene relativt høyt, noe som fører til at alt som er av levende vesener i rommet får meg seg alle opplysninger. Pasientene undersøkes på en benk bak et lite forheng. Skulle legen finne noe uvanlig kan du være sikker på at han tilkaller alle leger, legestudenter og andre folk han vil at skal se det, i tillegg til at han løper etter iPaden for å ta bilder. Pasienten sitter naken og stum på benken mens alle titter, ler og diskuterer tilfellet. Hele settingen er bare så annerledes som det kan tenkes og det hender jeg tar meg selv i å små-le når det durer 20-25 personer rundt inne på et 40 m2 stort rom.

Det som er svært positivt med å være på legekontorene er at du møter igjen mennesker som i forrige uke ble skrevet ut fra "warden" og du ser at de virkelig har blitt bedre og er tilbake til sin egen hverdag. Det er utrolig å se gløden i øynene til pasienter du veit har tilbragt flere uker på avdelingen og som nå endelig er friske. Damen som fikk fjernet all huden på leggene i forrige uke ble denne uken skrevet ut og skal kun innom legekontoret 2-3 ganger i uka for å få skiftet på bandasjene. Holder såret seg rent og pent vil hud fra låret transplanteres i løpet av de neste 2-3 ukene, slik at hun blir 100% bra igjen. Hjemme i Norge ville trolig denne pasienten fremdeles vært på sykehus, men siden smittefaren er så stor på sykehusene her nede vil legene ha pasientene raskest mulig ut av avdelingen. "Hvis en pasient har en infeksjon i et sår kan du være sikker på at pasienten ved siden av vil få den samme infeksjon i sitt sår i løpet av et par dager".

Selv om jeg har sett mange oppturer hos pasienter denne uken har det også vært det totalt motsatte. Torsdag kveld tapte kvinnen jeg har fortalt om tidligere kampen mot kreften. Hun har vært på avdelingen siden jeg kom hit første gang og det var en vond følelse å innse at hun ikke lengre var på der da jeg kom på jobb fredag morgen. Helt siden jeg kom ned har jeg sett mange kritiske tilfeller og møtt mange skjebner. På en eller annen måte har jeg bygget opp en forsvarsmekanisme mot å ta disse tilfellene inn over meg, men jeg skal innrømme at hendelsen med denne kreftpasienten virkelig gikk inn på meg. Legene og sykepleierne hadde kun en ting å si "Det var forventet. Nå har vi mer plass på avdelingen".

De to siste dagene har jeg dratt på outreach-prosjektet vårt til Ankaful, landsbyen hvor vi steller sår. Jeg har ikke vært der på nesten en uke, på grunn av all jobbingen på sykehuset, så det var hyggelig å være tilbake hos de blide og fornøyde menneskene som eier så godt som ingen ting!

 

Utenom jobbingen har det også foregått mye sosialt. Vi har vært på den ukentlige "Quiz-night" i regi av Projects Abroad, hvor vi denne uken hadde en karaoke-quiz. For noen fantastiske stemmer de frivillige i Cape Coast har!

I tillegg er det for tiden "African cup" og som den store fotballentusiasten jeg er dro jeg med meg hele gjengen med frivillige ned til bensinstasjonen hvor kampen mellom Mali og Ghana skulle vises på storskjerm. Leter dere godt er jeg sikker på at dere kan finne tv'en! Det var god stemning og helt klart en god opplevelse å se ghanesernes begeistring da de scoret på straffen! 

Resten av tiden har i hovedsak gått med til å vaske klær, skrive i dagboken og være med Sofie som drar om kun 1 uke! 

- Emilie

GHANESISK MAT

I mailen jeg fikk før jeg dro fra Norge stod det klart at det jeg ville få servert var "rice and fruit", noe jeg herved kan bekrefte at stemmer! Etter 3 uker i Ghana har jeg blitt vandt til å spise ris minst to ganger daglig, 6 dager i uka og ikke minst blande ketchup og majones i salaten for å få i meg litt fett. Her nede er det ikke så viktig hvordan maten ser ut eller hva det er, bare det er noe å fylle magesekken med!

Ris og bønner

Heldigvis får vi pommes frittes som en avveksling en gang i blant!

Lunsjen kan enkelt kjøpes fra en av boksene de mange damene i byen bærer på hodet!

Red-red, en av de mest kjente ghanesiske rettene. Den består hovedsaklig av bønner, ris, tomater og plantains (ligner banan).

Fufu med groundnutsoup og geit. Dette er også en typisk ghanesisk rett som spises uten bestikk. Den inneholder en slags deig som dyppes i suppen og spises sammen med kjøttet.

Fufu er en litt tidkrevende rett, siden deigen lages på en helt spesiell måte!

Jentene på restaurant for å spise red-red og fufu!


Kokken i restaurantens kjøkken!

Også her nede hender det at det er behov for litt nattmat. Da ender vi som regel opp sittende på fortauet foran denne lille boksen hvor jordens beste "Egg&cheese-sandwich" lages! Dette er helt klart høydepunktet på fredagskvelden og for 2 cedi (6 NOK) blir vi gode og mette!

Plantainchips - saltede, tynne strimler av noe som ligner en banan. Dette er for tiden det nærmeste vi kommer godteri!

I tillegg til dette spiser også ghaneserne mye annet som er så fjernt fra vår verden hjemme, at det ikke er i mine tanker å teste det ut en gang. Her nede er det absolutt ikke uvanlig å servere Fofo (bildet lengre opp) sammen med rotte eller katt. Noen av de danske frivillige her nede spiste katt med familien sin i forrige uke. Bildene av hodet, halen og labbene til katten liggende å flyte i suppen sitter fremdeles på netthinnen. For min del blander jeg heller litt mer majones i salaten!

Selv om maten er totalt annerledes fra hva jeg er vandt til, er det utrolig hvor fort man aksepterer at det faktisk ikke finnes noe annet alternativ. Jeg skal allikevel innrømme at jeg lengter etter noe annet enn ris, når alle dere hjemme legger ut mat-bildene deres!

- Emilie

KO-SA BEACH RESORT

Lørdag morgen pakket de fleste av de frivillige i Cape Coast bagen og vendte nesa mot Ko-sa Beach Resort. Etter en uke med mange inntrykk, var det deilig å kunne bo på hotell en natt og ikke gjøre noe annet enn å slappe av! Ko-sa er drevet av to nederlandske par og går for å være et av de fineste stedene i området rundt Cape Coast. Det er for det meste "brunies" -afrikanernes navn på hvite- som besøker stedet og de serverer også litt europeisk mat, til vår store glede!

Hotellet består av 4 slike hytter som igjen er delt inn i 4 soverom.

Hotellrommet!

 Mesteparten av tiden ble tilbragt på stranden, noe som førte til litt for mange solbrente kropper! Allikevel var det utrolig godt å nyte palmer, strand, sol og hav! Det var virkelig et døgn med skikkelig feriefølelse!

Etter en 30 min taxitur var Sofie og jeg hjemme igjen kl 18! Menyen bestod i dag av ris, kylling, vann og en stk malariatablett. Vi var også begge to sjeleglade for at det var nok vann til både dusj og klesvask!

En uthvilt, solbrent og storfornøyd jente er klar for en ny uke!

- Emilie