FRIVILLIG I CAPE COAST: OPPDATERING UKE 7

Uke nr 7 startet på en av de best tenkelige måter da jeg fikk tre pakker fylt med bilder, brev og godteri fra Norge. Tusen takk til min super-familie hjemme! Ikke minst takk til søskenbarnet mitt, Emma Marie, for kjempefine tegninger og kort!

Slik som de tidligere ukene har jeg også denne uken tilbragt 3 dager på leprosy-campen i Ankaful, hvor vi frivillige drar hver dag for å stelle sår. Menneskene som lever her har tidligere vært smittet av lepra, også kalt spedalskhet. Det er en infeksjonssykdom som smitter ved dråpesmitte. Bakterien, mycobacterium leprae, formerer seg ukontrollert i hud og nerver og kan spres med blodet i kroppen. Bakterien som vokser i vevene vil gradvis føre til vevsskade i organene. Brusken i nesen ødelegges, noe som fører til at den faller sammen og strupen kan falle sammen og gi heshet og pusteproblemer. I tillegg til dette er det svært vanlig at bakterien setter seg i fingre og tær, noe som fører til at de dør og faller av.

Norge var hardt rammet av sykdommen på 1600-tallet, men siden den tid har antall tilfeller sunket betraktelig for hvert år. I følge verdens helseorganisasjon er det årlig omlag 500 000 nye tilfeller i verden og 2-3 millioner lever i dag med permanent nerveskade på grunn av sykdommen.

Her i Ankaful bor det omlag 100 mennesker som i utgangspunktet kommer fra ulike deler av Ghana. Mennesker som får sykdommen blir utstøtt fra lokalsamfunnet og selv etter de er friske og ikke lengre smittebærere vil de aldri kunne dra tilbake til livene de tidligere levde. Derfor samles de i små landsbyer, hvor de stifter familie på ny og lever nokså normale liv med tanke på omstendighetene.

Anthony, en av mange gode venner i Ankaful!

Pasientene er fri for bakterien og det er dermed ingen fare for at vi kan bli smittet. Siden de tidligere har hatt bakterien og denne har påvirket nervesystemene deres har svært få av dem særlig mye følelser i huden, noe som fører til at de hverken merker eller behandler sår de får. Nettopp derfor drar frivillige ut hit for å sørge for at sårene renses og behandles.

Etter å ha sett alle disse menneskene annenhver dag de siste 7 ukene har jeg virkelig fått god kontakt med dem. Smilene, klappingen og klemmene som venter oss hver morgen når vi kommer er rørende og noe jeg helt klart vil savne når jeg er tilbake i Norge. Disse menneskene setter virkelig pris på oss og det er utrolig å se at det lille arbeidet vi gjør betyr så mye for dem!

På sykehuset har jeg igjen skiftet avdeling, denne gangen til "Emergency Department". Akkurat som jeg regnet med var dette mildt sagt et travel og kaotisk sted å jobbe sammenlignet med de tidligere avdelingene jeg har vært innom. En gjeng med leger har løpt rundt med stetoskopet flagrende rundt halsen, brillene på nesen og pennen i hånda, mens de har stilt diagnoser høylytt i de to rommene hvor det til en hver tid befinner seg 20 pasienter.

I hovedsak er det gravide, folk med bruddskader eller mennesker smittet av malaria som har vært innom akuttmottaket før de har blitt innlagt på andre avdelinger. Min oppgave ble i hovedsak å jevnlig sjekke temperatur, puls, pust og måle blodtrykk på alle pasientene på avdelingen, i tillegg til å ta vare på de barna som ikke har foreldre med seg til sykehuset.