UKE 8 - DEN SISTE

Før jeg visste ordet av det var det plutselig min siste mandag i Cape Coast. Jeg hadde en anelse om at ukene kom til å gå fort, men allikevel klarte jeg ikke å forstå at det var 2 måneder siden jeg ankom det fascinerende landet.

Min siste uke som frivillig i Ghana ble tilbragt tilbake på Female Surgical Ward, avdelingen som jeg i hovedsak har jobbet på det meste av tiden. I løpet av mine to uker på fødeavdelingen og akuttmottaket hadde det skjedd en hel del på Female Surigcal Ward innen jeg kom tilbake. De aller fleste pasientene jeg kjente var utskrevet, noe som selvfølgelig var litt trist siden jeg aldri kommer til å se dem igjen. Samtidig er det godt å vite at de er på bedringens vei og endelig kan bo hjemme, noe jeg veit at alle virkelig har sett frem til.

Det eneste kjente fjeset var «grandma Mary», den 97 år gamle damen som jeg tidligere har fortalt om. Hun fikk infeksjon i fettet like under huden, noe som førte til at huden døde og dermed måtte skjæres av. Hun har fremdeles store sår fra hofta og ned til tærne, men de har blitt betraktelig bedre. Selve foten hennes har derimot forverret seg, noe som betyr at legene vil amputere den i nærmeste fremtid.

Dessverre var det ikke bare gode nyheter å komme tilbake til. En av pasientene som jeg tilbragte mest tid med, en 35 år gammel firebarnsmor, hadde en komplisert operasjon i magen og pådro seg i etterkant spisevegring. Operasjonen var vellykket og legene ga hele tiden beskjed om at de ikke så noen grunn til at hun ikke skulle overleve, bare hun startet å spise igjen. Allikevel mistet hun livet, noe som jeg personlig syntes var vanskelig å forstå og akseptere. Hun var på avdelingen helt siden jeg kom til Central Regional Hospital og jeg har utallige timer bak meg, sittende på sengekanten for å mate eller snakke med henne. Å se sengen hennes stå tom i hjørnet da jeg kom tilbake var bare uvirkelig og trist.

I tillegg hadde avdelingen også mistet en av kreftpasientene på en grusom måte. Den 42 år gamle damen hadde fått problemer med å puste en ettermiddag, men ble aldri tilkoblet O2-apparatet. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor, men jeg fikk svaret da jeg leste i rapportboken. «Det ene O2-apparatet vi har var opptatt. Det var derfor ikke mulig å gi henne oksygen. 14.18 ga hun opp.» Jeg fikk totalt sjokk og måtte lese rapporten om og om igjen utallige ganger. Allikevel klarte jeg ikke å forstå at det var mulig. Jeg snakket med legene og det eneste de svarte var «Jaja, det er jo trist. Uansett hadde hun brystkreft med spredning, så det var relativt sannsynlig at hun kom til å dø av det snart uansett». Etter en dag med alle disse beskjedene gikk det virkelig opp for meg – Ja, dette er Afrika.

Dagen etter hadde jeg en lang samtale med legene om et mye omtalt tema her nede, nemlig abort. I Ghana er det lovlig å ta abort hvis graviditeten skyldes incest eller voldtekt, hvis mor ikke er i stand til å ta vare på barnet eller hvis mor er smittet av HIV/AIDS. Det er et stort problem at mange unge jenter blir utsatt for incest eller voldtekter og blir gravide som følge av dette. Som oftest oppsøker de ikke sykehuset for en trygg abort, men kjøper heller «medications» på gata. Disse pillene fungerer på samme måte som at en fødsel settes i gang. Det spiller ingen rolle hvor langt i svangerskapet man er, for det tar livet av barnet uansett. Legene fortalte at mange jenter på kun 14-15 år har kommet til sykehuset på grunn av store blødninger etter å ha tatt disse pillene når de er så langt som 6-7 mnd på vei. Mangel av kunnskap og penger er to av årsakene til at dette forekommer ofte, i tillegg til at mange unge jenter skjuler graviditeten for omverdenen i lang i frykt for å fortelle det. De offisielle tallene på alle de unge jentene dette gjelder er høye. Da kan man jo tenke seg hvor mange dette faktisk gjelder..

Min siste dag på sykehuset var en av de mest innholdsrike og lærerike i løpet av hele oppholdet. En dame med kreft i bukspyttkjertelen og tarmene kom inn på avdelingen. På grunn av svulsten hadde det samlet seg væske i magesekken som førte til at hun kastet opp konstant. Siden mange av sykepleierne hadde gått for dagen, ble jeg med legen for å gjøre de nødvendige undersøkelsene, sette inn kateter, veneflon og til slutt drenerte ut væske fra magesekken ved hjelp av en sonde gjennom nesa.

 Først satte jeg inn veneflonen, noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg var ikke spesielt høy i hatten da jeg stod skjelven med en mørkhudet hånd hvor jeg knapt kunne se årene i den ene hånda og en nål i den andre. Legen så på meg og sa kort «selfconfidence» - i neste øyeblikk hadde jeg satt veneflonen på plass i armen hennes. Etter å ha tatt noen blodprøver skulle jeg sette inn et kateter og med litt instruksjon fra legen gikk også dette greit. Helt til slutt skulle en sonde føres via nesa og halsen ned til magesekken for å drenere ut væsken som hadde hopet seg opp der på grunn av svulsten i fordøyelsessystemet. Jeg førte sonden gjennom nesa og da den var på tur nedover halsen kastet damen opp på nytt, denne gangen over meg. Jeg var gjennomvåt fra topp til tå av oppkast og aldri har jeg kjent en sterkere lukt.. Det skal sies at dette var det første øyeblikket jeg virkelig kunne ønske jeg hadde hatt en vaskemaskin så jeg hadde sluppet å vaske klærne fulle av spy for hånd!

Etter mange triste avskjeder på sykehuset mottok jeg brevet som overlegen på kirurgisk avdeling hadde skrevet til meg. Det var i øyeblikket jeg stod med denne papirlappen i hånden at jeg virkelig innså at dette var min siste time på Central Regional Hospital.

I tillegg til å være på sykehuset var jeg også tre dager på leprosycampen, Ankaful. Der stelte jeg som vanlig sår sammen med de andre frivillige. Den siste uken pakket jeg også sammen ulike ting jeg hadde tatt med fra Norge, i tillegg til sekker og klær jeg ikke ville ha med meg hjem igjen. Dette ga jeg til familiene i landsbyen og det var utrolig å se hvor glade de ble for så lite!

Fornøyde barn i Ankaful leprosycamp!

Jeg tilbragte mest mulig tid med vertsfamilien, spesielt de nydelige barna!

Victor, meg, Sandra & Qeqe

Vertssøstrene, Sandra og Qeqe!

Vertsmor, Alexandra!

Den siste uken flyttet det også to nye frivillige inn i "huset mitt", Qurine og Andrew!

Alle de frivillige feiret Pias siste kveld på restauranten "New life"!

Jeg møtte Anab, ei venninne fra u-skolen som tilfeldigvis var i Ghana med HiOA.

En av våre mange kjære taxisjåfører!

Min nest siste dag bestemte vi oss for å kun slappe av og nyte de siste solstrålene, så vi dro derfor til Elmina Beach Resort som ligger 25 min fra Cape Coast. Der fikk vi kjenne litt på luksus og se noen av de rikere afrikanerne.

Elmina Beach Resort

Meg & Jodi

Yvan, Andrew, Qurine & Kim

. Etter en dag ved bassenget dro vi til min favorittrestaurant, Coast 2 Coast for å spise sammen min siste kveld i Ghana! 

Clara, meg, Kim og Judith

En siste tur innom Oasis Beach Club, stedet hvor alle de frivillige i Cape Coast har vært samlet hver helg de siste 2 mnd!

Morgenen etter startet jeg pakkingen og jeg hadde virkelig vondt i hele meg av tanken på å reise hjem. Jeg tok en taxi ned til byen for å spise frokost og møte Jodi en siste gang. På turen ned nøt jeg hvert eneste syn av det «typiske Cape Coast» - geiter, biler, traller, søppel, barn, alle de små bodene, sol, hav og smilende mennesker over alt. Jeg var helt på gråten i taxien da sjåføren plutselig sa «What are your plans for today?». Det var som å få et knivstikk i magen og jeg ble bare enda mer lei meg enn jeg allerede var, med tanke på at jeg skulle forlate byen 2,5 time senere.  

Jeg kom meg til slutt til Castle Restaurant og møtte Jodi. Den dagen jeg kom ned satt jeg på den samme restauranten og følte alt var nytt, skummelt og veldig annerledes. Da virket 2 mnd som en evighet og jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle klare å leve her uten familie og venner i Norge. To måneder senere satt jeg der igjen, men med følelsen om at dette var stedet hvor jeg virkelig hørte hjemme.

Jeg fikk tatt avskjed med alle venner fra gata som jeg har snakket med hver morgen i 59 dager.. 

Tilbake i Abura tok jeg den siste kalde dusjen i det møkkete vannet, før Stephen kom opp på rommet, tok tak i den gule northface-bagen og fortalte at det var på tide å dra. Etter 3 timer i tro-tro og taxi stod vi plutselig utenfor flyplassen i Accra. Jeg tok farvel med Stephen og igjen var jeg mutters alene.

Det var her på flyplassen jeg skulle få oppleve min aller siste korrupte hendelse på turen. Visumet mitt var stemplet gyldig i 60 dager, noe som mannen i passkontrollen benektet. Uansett hvilke papirer og kvitteringer jeg viste ville han ikke høre etter. Han ba meg betale ekstra, men siden det ikke er lovlig å ta med mer enn et visst antall cedi ut av landet hadde jeg svært lite kontanter igjen. Jeg forklarte han dette og fikk til svar «Enten gir du meg det du har igjen så jeg kan skrive under på at det er godkjent, ellers nekter jeg deg å passere og du må gå til innvandringskontoret og betale med minibankkort der, noe som vil bli dyrere siden det da vil bli gjort på lovlig vis». Siden det stod svart på hvitt at visumet var gyldig og jeg hadde sjekket det minst hundre ganger, ble jeg egentlig skikkelig irritert da jeg visste han løy til meg. Med tanke på at jeg hadde litt dårlig tid valgte jeg allikevel å gjøre som denne korrupte mannen sa, så jeg ga han 10 cedi (30 NOK), han skreiv under og jeg gikk til gate.

Det var da jeg satt midt mellom en haug med afrikanere på gate 3A at det virkelig gikk opp for meg at jeg skulle hjem. Tårene trillet i en times tid, uten at jeg hadde en sjanse til å stoppe dem. Jeg bladde gjennom bilder på kameraet, hørte på de ghanesiske sangene og så på videoer jeg hadde tatt. I det øyeblikket tenkte jeg kun «Jeg må snu og dra tilbake til Cape Coast nå». Tross tankene mine om å dra tilbake, stod jeg 35 minutter senere i kø på veg inn i flyet og kjente på de siste minuttene med «t-skjorte-vær».

Da klokka passerte 06:00 mandag morgen nederlandsk tid, var jeg for første gang på 2 måneder tilbake i en verden så utrolig fjernt fra hva jeg kom fra. 4 timer ventetid på en flyplass har aldri gått raskere. Jeg ble sittende på en stol med en kopp kaffe i hendene og kikket på alle hvite mennesker, uten å helt føle at jeg var tilstede. Jeg var omringet av snupper på høye hæler med designervesker, 14-åringer i rosa onepiece, stressede og gravalvorlige nordmenn og ikke minst dresskledde menn som sendte hovne blikk da jeg ikke satte meg ned på business class.

Følelsen av å komme inn i ankomsthallen og se igjen mamma, pappa og Jens etter 8 uker var utrolig! Etter en haug med klemmer fikk jeg dratt på meg vinterjakka og hoppet i uggsene. Kulda slo i mot meg og siden har jeg vært mer eller mindre kald hele tiden, noe jeg i bunn og grunn regnet med!

Hjemme ventet besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn med kaker, klemmer og spørsmål om turen!

Etter vel 3 uker hjemme skal jeg ikke legge skjul på at jeg savner kulturen, menneskene og generelt «mitt liv» i Ghana. Jeg tror det på mange måter kan være bedre og lettere å bo i et land der ikke alt er en selvfølge eller en nødvendighet. Ting jeg så på som håpløst før jeg dro, er ikke lengre noe jeg en gang tenker over at er et problem. Det er virkelig etter at jeg kom tilbake til Norge at jeg har innsett hvilke områder jeg har forandret meg på. I Ghana ble det en vane å skjære av mugg og børste maur av brødet hver morgen. Vi mistet strømmen mange ganger i uken og måtte derfor ofte leve dager uten hverken lys i rommet eller vann i springen. Skulle du på do måtte du som regel sitte på rekke og rad med andre bak en oppmurt vegg på gata. Kakkellakker og firfisler kravlet rundt hodeputen min, mens katter, hunder og kråker småspiste av råvarene som senere ble til min middag.

Selv om jeg har sett mye trist, er det allikevel de gode minnene som sitter sterkest hos meg. Jeg har vært en av de heldige som har fått oppleve en trygg og fredelig hverdag i Ghana. Alle vet vi jo at det er en risiko å reise som frivillig og arbeide i mange av disse landene hvor det finnes et fåtall av hvite mennesker, noe som fører til at du automatisk blir veldig godt lagt merke til. Kun 1 uke etter jeg forlot Ghana ble en nederlandsk jente som arbeidet som frivillig hjelpearbeider ranet, skutt og drept på vei hjem fra jobb, da et par motorsyklister plutselig stanset taxien hun satt i. Dette skjedde like utenfor Accra, hovedstaden som ligger 2 timer fra Cape Coast og som jeg har besøkt en rekke ganger. Senest denne uken fikk jeg også beskjed fra en av jentene i Cape Coast om at min beste venninne der nede, Jodi, og en nyere frivillig hadde blitt angrepet, ranet og slått kraftig i ansiktet med en glassflaske da de gikk midt i byen, et område hvor vi alle har oppholdt oss hver dag og følte oss trygge. Etter omstendighetene går det bra med dem, men da jeg snakket med Jodi sa hun kun «Det vi trodde var trygt, har vist seg å ikke være trygt i det hele tatt». Det er skremmende og uvirkelig, og jeg klarer egentlig ikke helt å forstå at alt dette har foregått i landet og byen hvor jeg ble overrasket over gjestfriheten, omsorgen og gleden befolkningen viste, spesielt ovenfor oss frivillige. Men som alle andre steder i verden finnes det også gale mennesker i Ghana.

Totalt sett er allikevel min opplevelse av Cape Coast og Ghana fantastisk! Hver eneste dag tenker jeg tilbake på hva slags eventyr disse to månedene har vært og ikke minst hvor heldig jeg er som har fått muligheten til å dra ut på et slikt opplegg. Jeg har ikke angret ett sekund på at jeg dro, spesielt ikke at jeg dro helt alene. En ting er i alle fall helt klart- det er ingen tvil om at jeg skal tilbake så fort som mulig og at jeg garantert kommer til å reise ut igjen på et lignende prosjekt etter jeg har startet på medisinstudiet!

Takk til alle dere som har fulgt meg på reisen!

- Emilie