Etter en uke på Paediatrics og fire uker på Female Surgical ward var det forrige mandag igjen klart for å begynne arbeidet på et nytt sted. Denne gangen stod "The delivery suite", fødeavdelingen, for tur. Jeg startet mandag morgen med å få en omvisning på avdelingen, før jeg ble sendt hjem for å sove, med beskjed om at jeg skulle jobbe nattevakter hele uken da de aller fleste fødslene skjer på nattestid.
Antallet pasienter på avdelingen varierer selvfølgelig veldig, men under mitt opphold var det til en hver tid ca 8-10 personer på fødestua. Alderen på mødrene spente fra 15-42 år, men hoveddelen av dem befant seg i aldersgruppen 15-19.
Etter alt for få timer med søvn møtte jeg opp på sykehuset kl 20.00 tirsdag kveld. Jeg ble utstyrt med et par "sterile flipflops" som kun skal brukes inne på avdelingen, før jeg satte meg ned med rapportboken for å få en oversikt over pasientene.
Avdelingsbygget ligner alle de andre avdelingene jeg tidligere har vært på - trangt, varmt, slitt og møkkete. Allikevel var det en mer oppløftende stemning, med tanke på at de som oppholder seg her faktisk ikke er syke, men i stedet skal oppleve noe som forhåpentligvis er et av de mest lykkelige øyeblikkene i livene deres.
Etter en times tid med rapportboken innså jeg at denne uken mest sannsynlig ikke bare ville inneholde gode opplevelser. Tre uker tilbake mistet både en mor og barnet hennes livet under fødselen, mens hele tre barn døde under fødselen i løpet av uken før jeg startet. Den siste kun noen timer før jeg kom på jobb mandag morgen.
Delivery suite - nødutstyr.
Akkurat som jeg fryktet fikk jeg oppleve et dødfødt barn kun to timer senere. Det var en ganske uvirkelig start på hele oppholdet på avdelingen.. Med tanke på at barnet mest sannsynlig kunne vært reddet om sykehuset hadde hatt nok hjelpemidler, var det grusomt å se morens reaksjon da hun innså hva som hadde skjedd.
Noen timer senere ble det heldigvis født ei frisk jente, noe som var en utrolig opplevelse å få være med på. Allikevel fikk jeg også se hvordan jordmødrene oppfører seg her nede. Sammenlignet med hva jeg kanskje forventet er de sure, kalde og viser absolutt ingen følelser. Blikkene deres sa enkelt "åja, enda en unge", før de raskt ryddet bort alt utstyret og satte seg for å se på tv igjen. En av sykepleierne ble allikevel igjen med meg for å vaske og kle på barnet, før det ble lagt under noe som lignet den eldgamle leselampa mommo hadde på hytta da jeg var liten, slik at det skulle holde varmen.
Etter å ha vært våken 27 timer i strekk, med alle nye opplevelser og inntrykk, var det utrolig godt å sove noen timer!
Da jeg kom på nattevakt igjen onsdag kveld var det virkelig en komisk stemning på avdelingen. Dette var jo natten til Valentinesday, noe som feires på veldig amerikansk vis her nede. Alt av leger og sykepleiere benket seg foran tv'en siden det hele natten var "Valentines-tv", noe som innebar at alt av kjærlighetsfilmer rullet over skjermen hele natta. Tv'en var plassert midt i rommet hvor alle pasientene lå og volumet ble på ingen måte justert ned. Mens Leonardo DiCaprio kjempet for kjærligheten og livet ombord på Titanic, lå det kommende mødre og hylte i hvert et hjørne av rommet. To friske barn ble født i løpet av natten og midt i vaktskiftet på morgenkvisen kom det tredje barnet til verden. Akkurat i øyeblikket barnet ble født stormet en av sykepleierne gjennom forhenget inn til rommet, med et titalls kjærligheter i hendene som hun delte ut og sang "Happy Valentinesday, everyone!!". Litt sjokkert over alt som foregikk rundt meg, ble jeg stående igjen med kjærligheten i hånda og et litt tomt blikk, mens jeg trakk på smilebåndet og i det stille tenkte - ja, dette er Ghana.
"Utstyrskassen"
Når fødselen er i gang hopper jordmoren opp i et par gummistøvler!
02-beholderen
Min aller siste nattevakt på avdelingen skulle vise seg å bli en av de mest travle. Allerede kl 22 kom det inn en pasient. Hun ble stående i gangen, mens jeg skulle finne frem en av de flotte "sykehuskjolene" så hun kunne få skiftet. Like etter at hun hadde fått på seg kjolen, mumlet hun noe på afrikansk som jeg absolutt ikke forstod et ord av, før hun hylte av full hals. Jeg så meg forsiktig omkring i håp om at noen av sykepleierne kunne komme og hjelpe til. Selvfølgelig var det ingen som reagerte, så jeg snudde meg raskt rundt og gikk bort til pauserommet. Før jeg rakk å si noe som helst til sykepleierne der inne hørte jeg barnegråt. Jeg skjønte absolutt ingen ting, men da jeg snudde meg, satt moren på kne i gangen med babyen i hendene. Det er et syn jeg aldri vil glemme!
I løpet av den siste delen av natten ble det født to barn, i tillegg til at det kom inn tre nye pasienter. Vi hadde også en liten utfordring da strømmen plutselig forsvant midt på natta, noe som førte til at hele sykehuset ble mørklagt. Heldigvis skjedde det på et litt rolig tidspunkt, så ved hjelp av en lommelykt klarte vi allikevel å få målt temperaturen, blodtrykket og hørt hjertelyden til babyene i magene.
Det har vært nok en uke med utrolige opplevelser på både godt og vondt. I utgangspunktet skulle jeg ikke jobbe på fødeavdelingen, men etter alle erfaringene jeg sitter igjen med etter denne uka er jeg svært glad jeg fikk muligheten!
- Emilie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar