Søndag morgen var vi frivillige igjen klare for å være turister, denne gangen gikk turen til Kakum National Park som ligger en snau time fra hjemmene våre i Abura.
Turen startet med at vi tok taxi til byen, før vi alle sammen krabbet inn i tro-tro'en med en haug andre afrikanere og startet på den nokså humpete vegen til Kakum. 2 cedis fattigere og 50 minutter senere ble vi sluppet av ved en grusveg og fortalt at vi var fremme i Kakum. Vi var alle i tvil en liten stund, men etter noen minutters gange så vi tegn til liv og forstod at vi faktisk var på rett vei!
Kakum National Park er et 375 km2 stort område med tropisk regnskog i Central Region. Her befinner det seg elefanter, buffaloer, slanger, en mengde ulike fugler og 500 arter av sommerfugler. Dette er en av de største turistattraksjonene i Ghana og mange kommer hit blant annet for å gå over hengebruene som befinner seg 40 meter over bakkenivå.
Vi ble tilbudt drikkevarer inne i regnskogen!
Vi møtte på en alt for stor slange, ca 1,5 meter lang. Jeg var livredd!
Etter en times tid begynte vi å bli leie av å høre guiden fortelle om alle de ulike plantene i regnskogen!
Vi nådde endelig hengebruene, noe jeg har sett frem til helt siden vi planla turen!
Da vi spurte guiden om de var trygge svarte han kort "Jeg vil ikke si at de er 100% trygge, men vi vedlikeholder tau og treverk når vi har råd til det. Ingen har mistet livet her enda". Jeg smilte pent, tenkte på hvor lite jeg betalte for inngangen, lot være å spørre om hvor ofte de har råd til vedlikehold, bestemte meg for å la være å ringe hjem før jeg gikk ut på hengebroen og overbeviste meg selv om at dette var trygt. Etter en halv times tid vinglende 40 meter over bakken satte jeg beina på afrikansk jord igjen, lettet over at jeg nå er en del av overlevelses-statistikken til Kakum National Park.
Da besøket i regnskogen gikk mot slutten var det på tide å skaffe skyss til neste stopp, Hans Cottage, som ligger en halv times tid i retning Cape Coast. Gjerrige som vi frivillige har blitt, nektet vi å betale 3 cedi (15 nok) for taxi tilbake, så vi gikk ned igjen på hovedvegen for å finne en tro-tro.
Der ble vi sittende en times tid uten å se en eneste bil passere og vi innså etterhvert at vi måtte finne på noe lurt!
Det var da vår reddende engel, selveste Bob Marley, dukket opp midt i flishaugen. "Frykt ikke, jeg skal sørge for at dere kommer dere hjem!". Fem minutter senere hadde han stoppet en forbipasserende lastebil og sørget for å få alle oss fem "bruniene" opp på lasteplanet.
Vi kjørte i full fart gjennom regnskogen og med en følelse av å være en blanding av skikkelig afrikaner og Carola foran vindmaskinen, lo vi godt hver gang vi vingla rundt på lasteplanet på grunn av alle hullene i vegen.
Vi begynte derimot å lure da bilen plutselig bråstoppet og sjåføren løp av gårde i full fart. Vi så på hverandre, før vi ropte og spurte om han hadde planer om å forlate oss. "I'm coming back, I'm coming back" var svaret vi fikk, noe som stemte. Han måtte bare plukke opp igjen en bildel som hadde falt av i den ene dumpa..
Etter å ha tilbragt en halvtime på lasteplanet, hoppet vi av ved Hans Cottage. Her spiste vi middag på en restaurant med krokodiller svømmende rundt oss. Vi hadde hørt rykter om at det var mulig å komme nærmere krokodillene som lever i denne sumpen, så vi spurte kelneren som gladelig slapp oss innenfor gjerdet.
Plutselig spurte kelneren "Vil dere ta på krokodillen?". Jeg svarte tvert ja, for jeg nektet å la denne muligheten gå fra meg. Det var i øyeblikket jeg la hendene mine på hver side av krokodillen, så den åpnet øynene og kjente at den pustet, at tanken om at dette er et av verdens farligste dyr slo meg.
Da bildet var tatt og pulsen var høy nok, trakk jeg meg forsiktig tilbake og tuslet bak kelneren. Jeg var overbevist om at den var dopet, men da jeg spurte svarte kelneren "Nei, det er dyreplageri. Det eneste vi gjør er å mate dem og sørge for at de har det godt her i sumpen. Det er derfor de ikke gjør oss noe galt - de vet vi er gode mennesker". Jeg er definitivt ikke en av de mange afrikanerne som tror at disse krokodillene føler på seg om mennesker er gode eller ikke. Jeg er bare sjeleglad for at den ikke hadde behov for å stille sulten i øyeblikket jeg var alt for nær.
- Emilie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar