OPPDATERING UKE 7

Uke nr 7 startet på en av de best tenkelige måter da jeg fikk tre pakker fylt med bilder, brev og godteri fra Norge. Tusen takk til min super-familie hjemme! Ikke minst takk til søskenbarnet mitt, Emma Marie, for kjempefine tegninger og kort!

Slik som de tidligere ukene har jeg også denne uken tilbragt 3 dager på leprosy-campen i Ankaful, hvor vi frivillige drar hver dag for å stelle sår. Menneskene som lever her har tidligere vært smittet av lepra, også kalt spedalskhet. Det er en infeksjonssykdom som smitter ved dråpesmitte. Bakterien, mycobacterium leprae, formerer seg ukontrollert i hud og nerver og kan spres med blodet i kroppen. Bakterien som vokser i vevene vil gradvis føre til vevsskade i organene. Brusken i nesen ødelegges, noe som fører til at den faller sammen og strupen kan falle sammen og gi heshet og pusteproblemer. I tillegg til dette er det svært vanlig at bakterien setter seg i fingre og tær, noe som fører til at de dør og faller av.

Norge var hardt rammet av sykdommen på 1600-tallet, men siden den tid har antall tilfeller sunket betraktelig for hvert år. I følge verdens helseorganisasjon er det årlig omlag 500 000 nye tilfeller i verden og 2-3 millioner lever i dag med permanent nerveskade på grunn av sykdommen.

Her i Ankaful bor det omlag 100 mennesker som i utgangspunktet kommer fra ulike deler av Ghana. Mennesker som får sykdommen blir utstøtt fra lokalsamfunnet og selv etter de er friske og ikke lengre smittebærere vil de aldri kunne dra tilbake til livene de tidligere levde. Derfor samles de i små landsbyer, hvor de stifter familie på ny og lever nokså normale liv med tanke på omstendighetene.

Anthony, en av mange gode venner i Ankaful!

Pasientene er fri for bakterien og det er dermed ingen fare for at vi kan bli smittet. Siden de tidligere har hatt bakterien og denne har påvirket nervesystemene deres har svært få av dem særlig mye følelser i huden, noe som fører til at de hverken merker eller behandler sår de får. Nettopp derfor drar frivillige ut hit for å sørge for at sårene renses og behandles.

Etter å ha sett alle disse menneskene annenhver dag de siste 7 ukene har jeg virkelig fått god kontakt med dem. Smilene, klappingen og klemmene som venter oss hver morgen når vi kommer er rørende og noe jeg helt klart vil savne når jeg er tilbake i Norge. Disse menneskene setter virkelig pris på oss og det er utrolig å se at det lille arbeidet vi gjør betyr så mye for dem!

På sykehuset har jeg igjen skiftet avdeling, denne gangen til "Emergency Department". Akkurat som jeg regnet med var dette mildt sagt et travel og kaotisk sted å jobbe sammenlignet med de tidligere avdelingene jeg har vært innom. En gjeng med leger har løpt rundt med stetoskopet flagrende rundt halsen, brillene på nesen og pennen i hånda, mens de har stilt diagnoser høylytt i de to rommene hvor det til en hver tid befinner seg 20 pasienter.

I hovedsak er det gravide, folk med bruddskader eller mennesker smittet av malaria som har vært innom akuttmottaket før de har blitt innlagt på andre avdelinger. Min oppgave ble i hovedsak å jevnlig sjekke temperatur, puls, pust og måle blodtrykk på alle pasientene på avdelingen, i tillegg til å ta vare på de barna som ikke har foreldre med seg til sykehuset.

På kveldstid har jeg tilbragt mye tid med mine nydelige søstre i vertsfamilien!

Helgen ble tilbragt på KoSa Beach Resort med alle de frivillige i Cape Coast!

Et av barnehjemmene i området hadde tatt turen til stranden!

Vi spilte twister..

...og spiste masse god mat!

Etter nok en herlig uke er det kun noen få dager igjen før jeg forlater eventyret i Ghana og drar hjem til Norge!

-Emilie

MOLE NATIONAL PARK & ACCRA

Morgenen fredag 15. Februar var jeg ferdig med min siste nattevakt på Delivery Suite. Etter en uke med kun 15 timer søvn til sammen tuslet jeg så og si i søvne hjemover i soloppgangen, før jeg listet meg stille inn døra til huset, hentet den ferdigpakkede sekken og fortsatte tuslingen inntil jeg nådde busstasjonen hvor jeg møtte Pia, Isabel, Lea, Annemarie og Jodi. Det var igjen helg, noe som enkelt betød at det igjen var klart for å bevege seg utenfor Cape Coast. Min 6. helg her i Ghana har lenge vært planlagt og jeg har ikke peiling på hvor mange timer med planlegging og telefonsamtaler som skulle til før ALT var på plass. Jeg var derfor ekstremt klar for å reise på safari i Mole National Park, etterfulgt av et par dager i hovedstaden, Accra.

Hele turen startet i Cape Coast hvor vi hoppet på en moderne buss som skulle ta oss hele veien opp til Tamale, en by på størrelse med Cape Coast som befinner seg i Northern Region. Bussen skulle gå fra stasjonen kl 8.30, men som forventet med tanke på "Ghana-tiden" kom den ikke før 10.30. Da vi steg ombord fikk vi oss litt av et syn. Det var nemlig ikke "straka vegen" for å komme seg til de ledige plassene bakerst. Etter litt klatring over tv'er, klær, kanner med olje og sekker med ris var vi på plass på bakerste rad.

Etter mine få timer med søvn gledet jeg meg veldig til å sove litt i løpet av bussturen. Etter en time innså jeg at humpete veger, skravlete afrikanere, hylende babyer og alt for høy afrikansk musikk fra høytalerne satte en stopper for dette!

Bussturen var beregnet til 10 timer, men viste seg etterhvert å strekke seg til hele 13 timer. Det var dermed svært godt å strekke litt på beina da vi kom til Tamale. Turen fra Tamale til Mole tar ca 3 timer, så jeg hadde bestilt en bil som kunne ta alle 6 direkte med en gang bussen kom frem. Bilen dukket ikke opp slik som avtalt, så vi stod midt på stasjonen litt rådville inntil taxisjåførene kom løpende bort til oss. "Hva i alle dager gjør dere her på dette tidspunktet? Det er farlig at dere hvite ferdes her i byen på natta. Kom dere inn i en bil fortest mulig". 3,5 minutt senere hadde vi alle presset oss sammen i en taxi og var i full fart på veg ut av Tamale. 

Taxisjåføren forklarte oss at det var et farlig område med mange "bad guys" som ventet i vegkanter og skogområder, klare til å stoppe biler, stjele ting og i verste fall kidnappe folk hvis det var interessant. Som en av de få hvite som befinner seg her i Ghana kjente jeg virkelig på frykten, spesielt da jeg så hvor stresset taxisjåføren var. 

Sjåføren forklarte oss at han ville ta oss til et område 1,5 time utenfor byen hvor det ville være en god del politi tilstede som kunne holde vakt rundt bilen inntil 5-tiden på morgenen da det ville være trygt å ferdes i området igjen. I bekkmørket midt i skogen hvor det hverken fantes telefonforbindelse eller mennesker jeg visste jeg kunne stole på skulle jeg oppholde meg en hel natt. 

Det var på dette tidspunktet jeg før første gang i livet virkelig har vært redd for å dø. Bildørene ble lukket og 8 politimenn med våpen ble stående rundt bilen for å holde vakt. Tankene om hva som faktisk kunne skje svirret rundt i hodet og jeg kunne ikke forstå at vi, jentene fra Cape Coast som skulle ha en trygg og hyggelig reise nordover på safari, hadde havnet i denne situasjonen. Jeg stolte ikke på noen, ikke en gang politiet etter hvor korrupte jeg tidligere har opplevd at de kan være.

Jeg vurderte et øyeblikk å ringe hjem til Norge for å forklare situasjonen, men mangel av telefonforbindelse gjorde det umulig. I det store og det hele var vel også dette det beste, for da slapp familien hjemme å bekymre seg i hjel hele natten!

Da klokken rundet 5.30 ble vi kjørt med politieskorte et lite stykke, før vi ble fortalt at resten av vegen ville være trygg. 06.30 lørdag morgen, 9,5 time senere enn forventet ankom vi Mole National Park. 

Det første vi fikk øye på var en fantastisk utsikt fra hotellet, så frokosten ble inntatt med utsikt over kilometervis av landområder fylt med antiloper, elefanter, ulike aper og skjønne vortesvin.

På ettermiddagen dro vi på en 2 timer lang safari...

...vi så et litt begrenset antall av dyr og de var uansett så langt unna at til og med mitt kjære Nikon 1 J2 kamera sleit med å få øye på dem.

Morgenen etter dro vi derfor på en ny safari-runde, denne gangen til fots. Jeg hadde ikke de aller største forhåpninger om å se så mange dyr, men mot all forventning kom vi overraskende nær dem!

Da vi gikk gjennom den lille landsbyen i Mole fikk jeg helt sjokk da fire ville elefanter plutselig trasket over tunet rett foran oss!

...vi møtte Pumbaa og alle var skjønt enige om at Walt Disney har gjort han ufortjent pen på lerretet sammenlignet med vortesvins virkelige utseende.

..og vi fikk tatt et av de standard safaribildene med milevis av landområder hvor du faktisk kan se noen dyr - riktignok som små svarte prikker - hvis du er tålmodig og leter nøye nok!

En løve hadde også vært i området i løpet av natta!

Da vi kom tilbake fra safarien stod elefanten utenfor lodgen vår!

En annen skapning vi har sett litt for mye av er bavianene. De oppholdt seg svært nær hotellet av en enkel grunn - stjele mat. Aldri har jeg trodd at dyr kan være så raske og taktiske som disse var. Det hendte utallige ganger at det dukket opp fem eller seks stykker som på samme tid virkelig angrep hotellområdet uten minste frykt for menneskene som befant seg der. De hoppet over rekkverket inn til restauranten og opp på bordet hvor de festet et mildt sagt skummelt blikk på den uheldige, mens de spiste opp all maten på tallerkenen og løp videre. I forsøkene sine på å stille sulten tok de også alltid med seg f.eks bøker, solbriller og i verste fall kameraer, mobiler eller lommebøker før de forlot hotellområdet igjen. Vi jentene organiserte derfor en "bavianvakt", slik at en av oss alltid fulgte med om det var noen i nærheten. Siden vi veit at disse skapningene kan bli svært aggressive måtte vi ta tak i alt av verdisaker og løpe vekk om de meldte sin ankomst. For å si det sånn - det var ingen avslappende dag ved svømmebassenget!

I det vi ryddet og pakket sakene på rommet den siste dagen, snakket vi om hvor glade vi var for bavianene ikke hadde klart å stjele noe fra oss. To minutter senere gikk Jodi til resepsjonen og lot døren til rommet stå åpen. Ve den tilfeldighet tittet jeg mot den åpne døren og fikk dermed oppleve den minst hyggelige blikkontakten som kan tenkes. Der stod det nemlig en stor bavian og stirret på oss. Før jeg rakk å tenke at jeg skulle lukke døren, var bavianen i den andre enden av rommet vårt hvor den tok tak i kameraet mitt og toalettmappa. Jeg var egentlig livredd, men i rein reaksjon løp jeg mot den og brølte "NOOOOO!!" mens jeg slo den i ryggen. Den slapp alle tingene og stormet ut døra. Jeg løp etter og like utenfor møtte jeg to av de ansatte på hotellet, i tillegg til Jodi som hadde latt haken sin gli ned til tredje knappehull i genseren, fordi det rett og slett hadde hørtes ut som at Pia eller jeg hadde blitt drept av dette dyret. Da vi var sikre på at bavianen var langt borte gikk vi inn igjen på rommet, hvor Pia lå på gulvet og lo så hun ristet. Hun hadde nemlig sittet på sengekanten med dagboken i fanget og sett på hele dramaet. Det var rett og slett den morsomste avslutningen vi kunne ha på oppholdet og vi lo hele taxituren tilbake til Tamale.

Etter å ha passert utallige landsbyer bestående av jordhytter..

...i en taxi uten air-condition med en utetemperatur på 38 'C,,

..ankom vi Tamale på kvelden!

Vi fant en av de få minibankene som så trygge ut og fikk tatt ut litt penger!

Vi sjekket inn på Al Hassan Hotel, hvor vi betalte 10 cedi (30 NOK) per pers for å sove en natt!

Tro det eller ei, men vi hadde en dusj på hotellrommet som faktisk fungerte! Lykke.

Natt til mandag forlot vi Al Hassan Hotel i Tamale kl 4, for å forsøke å komme oss med et fly ned igjen til Accra, siden ingen av oss orket tanken på en ny 13-timers busstur. Det ikke var mulig å booke online, så vi fikk beskjed om å kjøpe billetter på flyplassen kl 5. Da vi kom frem kl 05.15 ble vi møtt av et mørklagt bygg med en hvit lapp på døren hvor det stod "airport closed". Like etter dukket det opp en vakt som fortalte oss at han ikke trodde det ville bli noen flyavganger denne dagen allikevel, i tillegg til at han tilbød oss å sove på krakkene innendørs inntil vi visste noe mer.
 

Vi takket ja, og etter et par timer søvn dukket det opp ei dame som begynte med gulvvasken!

Like etter kom det 8 personer som fordelte seg mellom kiosken, innsjekkingen og sikkerhetskontrollen. Kort tid etter hadde vi hvert vårt "gjenbruks-boardingpass" og var klare for å fly. Vi hadde selvfølgelig glemt å ta ut vannflasker og shampoo fra bagen da vi gikk gjennom sikkerhetskontrollen, men så hyggelige som ghaneserne er lot de oss beholde det!

Vi krabbet om bord i et bittelite fly og fulgte ekstra godt med på sikkerhetsrutinene som ble gjennomgått før flyet lettet!

To timer senere ankom vi Accra, hvor vi plukket opp bagasjen av et noe eldre bagasjebånd enn hva vi har på Gardermoen!

Hotellet vårt - The Rising Phoenix

Det var godt å være tilbake til sol, strand og hav!

Men størst av alt - vi dro til Accra Mall. Følelsen av å gå inn på et kjøpesenter når det er 7 uker siden sist vi fysisk gikk inn i en butikk for å handle er utrolig!

På kvelden dro vi på spansk restaurant med en av de frivillige vi kjenner fra Accra, ausralske Edwin! Etter et herlig måltid skulle vi ta en trygg og tilsynelatende problemfri taxitur tilbake til hotellet. Halvveis ble taxien stoppet av politiet og etter en kort samtale mellom politimannen og taxisjåføren utenfor bilen, åpnet politiet døren og sa "Sjåføren er arrestert. Han har ikke førerkort". Vi har i løpet av 7 uker her nede opplevd hvor korrupte politiet er og har dermed lært oss hva som løser problemet. Vi betalte denne uniformerte mannen med gevær på ryggen 10 cedi (30 NOK) og vår kjære sjåfør var løslatt og kunne bringe oss tilbake! 

Morgenen etter dro vi til det kjente Makola market i byen

Midt på markedet møtte jeg enda en liten søt skapning, Fatima!

Vi tok turen til Art Market, hvor vi fikk handlet mange gaver til venner og familie hjemme!

Vi spilte trommer med gutta fra Burkino Faso!

Etter en lang dag med mye shopping så vi mildt sagt ut som pakkesler. Det var derfor godt tiden var inne for å vende nesa mot Cape Coast igjen etter 5 dager på reisefot!

En herlig tur med en haug gode opplevelser og minner for livet!

- Emilie