UKE 8 - DEN SISTE

Før jeg visste ordet av det var det plutselig min siste mandag i Cape Coast. Jeg hadde en anelse om at ukene kom til å gå fort, men allikevel klarte jeg ikke å forstå at det var 2 måneder siden jeg ankom det fascinerende landet.

Min siste uke som frivillig i Ghana ble tilbragt tilbake på Female Surgical Ward, avdelingen som jeg i hovedsak har jobbet på det meste av tiden. I løpet av mine to uker på fødeavdelingen og akuttmottaket hadde det skjedd en hel del på Female Surigcal Ward innen jeg kom tilbake. De aller fleste pasientene jeg kjente var utskrevet, noe som selvfølgelig var litt trist siden jeg aldri kommer til å se dem igjen. Samtidig er det godt å vite at de er på bedringens vei og endelig kan bo hjemme, noe jeg veit at alle virkelig har sett frem til.

Det eneste kjente fjeset var «grandma Mary», den 97 år gamle damen som jeg tidligere har fortalt om. Hun fikk infeksjon i fettet like under huden, noe som førte til at huden døde og dermed måtte skjæres av. Hun har fremdeles store sår fra hofta og ned til tærne, men de har blitt betraktelig bedre. Selve foten hennes har derimot forverret seg, noe som betyr at legene vil amputere den i nærmeste fremtid.

Dessverre var det ikke bare gode nyheter å komme tilbake til. En av pasientene som jeg tilbragte mest tid med, en 35 år gammel firebarnsmor, hadde en komplisert operasjon i magen og pådro seg i etterkant spisevegring. Operasjonen var vellykket og legene ga hele tiden beskjed om at de ikke så noen grunn til at hun ikke skulle overleve, bare hun startet å spise igjen. Allikevel mistet hun livet, noe som jeg personlig syntes var vanskelig å forstå og akseptere. Hun var på avdelingen helt siden jeg kom til Central Regional Hospital og jeg har utallige timer bak meg, sittende på sengekanten for å mate eller snakke med henne. Å se sengen hennes stå tom i hjørnet da jeg kom tilbake var bare uvirkelig og trist.

I tillegg hadde avdelingen også mistet en av kreftpasientene på en grusom måte. Den 42 år gamle damen hadde fått problemer med å puste en ettermiddag, men ble aldri tilkoblet O2-apparatet. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor, men jeg fikk svaret da jeg leste i rapportboken. «Det ene O2-apparatet vi har var opptatt. Det var derfor ikke mulig å gi henne oksygen. 14.18 ga hun opp.» Jeg fikk totalt sjokk og måtte lese rapporten om og om igjen utallige ganger. Allikevel klarte jeg ikke å forstå at det var mulig. Jeg snakket med legene og det eneste de svarte var «Jaja, det er jo trist. Uansett hadde hun brystkreft med spredning, så det var relativt sannsynlig at hun kom til å dø av det snart uansett». Etter en dag med alle disse beskjedene gikk det virkelig opp for meg – Ja, dette er Afrika.

Dagen etter hadde jeg en lang samtale med legene om et mye omtalt tema her nede, nemlig abort. I Ghana er det lovlig å ta abort hvis graviditeten skyldes incest eller voldtekt, hvis mor ikke er i stand til å ta vare på barnet eller hvis mor er smittet av HIV/AIDS. Det er et stort problem at mange unge jenter blir utsatt for incest eller voldtekter og blir gravide som følge av dette. Som oftest oppsøker de ikke sykehuset for en trygg abort, men kjøper heller «medications» på gata. Disse pillene fungerer på samme måte som at en fødsel settes i gang. Det spiller ingen rolle hvor langt i svangerskapet man er, for det tar livet av barnet uansett. Legene fortalte at mange jenter på kun 14-15 år har kommet til sykehuset på grunn av store blødninger etter å ha tatt disse pillene når de er så langt som 6-7 mnd på vei. Mangel av kunnskap og penger er to av årsakene til at dette forekommer ofte, i tillegg til at mange unge jenter skjuler graviditeten for omverdenen i lang i frykt for å fortelle det. De offisielle tallene på alle de unge jentene dette gjelder er høye. Da kan man jo tenke seg hvor mange dette faktisk gjelder..

Min siste dag på sykehuset var en av de mest innholdsrike og lærerike i løpet av hele oppholdet. En dame med kreft i bukspyttkjertelen og tarmene kom inn på avdelingen. På grunn av svulsten hadde det samlet seg væske i magesekken som førte til at hun kastet opp konstant. Siden mange av sykepleierne hadde gått for dagen, ble jeg med legen for å gjøre de nødvendige undersøkelsene, sette inn kateter, veneflon og til slutt drenerte ut væske fra magesekken ved hjelp av en sonde gjennom nesa.

 Først satte jeg inn veneflonen, noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg var ikke spesielt høy i hatten da jeg stod skjelven med en mørkhudet hånd hvor jeg knapt kunne se årene i den ene hånda og en nål i den andre. Legen så på meg og sa kort «selfconfidence» - i neste øyeblikk hadde jeg satt veneflonen på plass i armen hennes. Etter å ha tatt noen blodprøver skulle jeg sette inn et kateter og med litt instruksjon fra legen gikk også dette greit. Helt til slutt skulle en sonde føres via nesa og halsen ned til magesekken for å drenere ut væsken som hadde hopet seg opp der på grunn av svulsten i fordøyelsessystemet. Jeg førte sonden gjennom nesa og da den var på tur nedover halsen kastet damen opp på nytt, denne gangen over meg. Jeg var gjennomvåt fra topp til tå av oppkast og aldri har jeg kjent en sterkere lukt.. Det skal sies at dette var det første øyeblikket jeg virkelig kunne ønske jeg hadde hatt en vaskemaskin så jeg hadde sluppet å vaske klærne fulle av spy for hånd!

Etter mange triste avskjeder på sykehuset mottok jeg brevet som overlegen på kirurgisk avdeling hadde skrevet til meg. Det var i øyeblikket jeg stod med denne papirlappen i hånden at jeg virkelig innså at dette var min siste time på Central Regional Hospital.

I tillegg til å være på sykehuset var jeg også tre dager på leprosycampen, Ankaful. Der stelte jeg som vanlig sår sammen med de andre frivillige. Den siste uken pakket jeg også sammen ulike ting jeg hadde tatt med fra Norge, i tillegg til sekker og klær jeg ikke ville ha med meg hjem igjen. Dette ga jeg til familiene i landsbyen og det var utrolig å se hvor glade de ble for så lite!

Fornøyde barn i Ankaful leprosycamp!

Jeg tilbragte mest mulig tid med vertsfamilien, spesielt de nydelige barna!

Victor, meg, Sandra & Qeqe

Vertssøstrene, Sandra og Qeqe!

Vertsmor, Alexandra!

Den siste uken flyttet det også to nye frivillige inn i "huset mitt", Qurine og Andrew!

Alle de frivillige feiret Pias siste kveld på restauranten "New life"!

Jeg møtte Anab, ei venninne fra u-skolen som tilfeldigvis var i Ghana med HiOA.

En av våre mange kjære taxisjåfører!

Min nest siste dag bestemte vi oss for å kun slappe av og nyte de siste solstrålene, så vi dro derfor til Elmina Beach Resort som ligger 25 min fra Cape Coast. Der fikk vi kjenne litt på luksus og se noen av de rikere afrikanerne.

Elmina Beach Resort

Meg & Jodi

Yvan, Andrew, Qurine & Kim

. Etter en dag ved bassenget dro vi til min favorittrestaurant, Coast 2 Coast for å spise sammen min siste kveld i Ghana! 

Clara, meg, Kim og Judith

En siste tur innom Oasis Beach Club, stedet hvor alle de frivillige i Cape Coast har vært samlet hver helg de siste 2 mnd!

Morgenen etter startet jeg pakkingen og jeg hadde virkelig vondt i hele meg av tanken på å reise hjem. Jeg tok en taxi ned til byen for å spise frokost og møte Jodi en siste gang. På turen ned nøt jeg hvert eneste syn av det «typiske Cape Coast» - geiter, biler, traller, søppel, barn, alle de små bodene, sol, hav og smilende mennesker over alt. Jeg var helt på gråten i taxien da sjåføren plutselig sa «What are your plans for today?». Det var som å få et knivstikk i magen og jeg ble bare enda mer lei meg enn jeg allerede var, med tanke på at jeg skulle forlate byen 2,5 time senere.  

Jeg kom meg til slutt til Castle Restaurant og møtte Jodi. Den dagen jeg kom ned satt jeg på den samme restauranten og følte alt var nytt, skummelt og veldig annerledes. Da virket 2 mnd som en evighet og jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle klare å leve her uten familie og venner i Norge. To måneder senere satt jeg der igjen, men med følelsen om at dette var stedet hvor jeg virkelig hørte hjemme.

Jeg fikk tatt avskjed med alle venner fra gata som jeg har snakket med hver morgen i 59 dager.. 

Tilbake i Abura tok jeg den siste kalde dusjen i det møkkete vannet, før Stephen kom opp på rommet, tok tak i den gule northface-bagen og fortalte at det var på tide å dra. Etter 3 timer i tro-tro og taxi stod vi plutselig utenfor flyplassen i Accra. Jeg tok farvel med Stephen og igjen var jeg mutters alene.

Det var her på flyplassen jeg skulle få oppleve min aller siste korrupte hendelse på turen. Visumet mitt var stemplet gyldig i 60 dager, noe som mannen i passkontrollen benektet. Uansett hvilke papirer og kvitteringer jeg viste ville han ikke høre etter. Han ba meg betale ekstra, men siden det ikke er lovlig å ta med mer enn et visst antall cedi ut av landet hadde jeg svært lite kontanter igjen. Jeg forklarte han dette og fikk til svar «Enten gir du meg det du har igjen så jeg kan skrive under på at det er godkjent, ellers nekter jeg deg å passere og du må gå til innvandringskontoret og betale med minibankkort der, noe som vil bli dyrere siden det da vil bli gjort på lovlig vis». Siden det stod svart på hvitt at visumet var gyldig og jeg hadde sjekket det minst hundre ganger, ble jeg egentlig skikkelig irritert da jeg visste han løy til meg. Med tanke på at jeg hadde litt dårlig tid valgte jeg allikevel å gjøre som denne korrupte mannen sa, så jeg ga han 10 cedi (30 NOK), han skreiv under og jeg gikk til gate.

Det var da jeg satt midt mellom en haug med afrikanere på gate 3A at det virkelig gikk opp for meg at jeg skulle hjem. Tårene trillet i en times tid, uten at jeg hadde en sjanse til å stoppe dem. Jeg bladde gjennom bilder på kameraet, hørte på de ghanesiske sangene og så på videoer jeg hadde tatt. I det øyeblikket tenkte jeg kun «Jeg må snu og dra tilbake til Cape Coast nå». Tross tankene mine om å dra tilbake, stod jeg 35 minutter senere i kø på veg inn i flyet og kjente på de siste minuttene med «t-skjorte-vær».

Da klokka passerte 06:00 mandag morgen nederlandsk tid, var jeg for første gang på 2 måneder tilbake i en verden så utrolig fjernt fra hva jeg kom fra. 4 timer ventetid på en flyplass har aldri gått raskere. Jeg ble sittende på en stol med en kopp kaffe i hendene og kikket på alle hvite mennesker, uten å helt føle at jeg var tilstede. Jeg var omringet av snupper på høye hæler med designervesker, 14-åringer i rosa onepiece, stressede og gravalvorlige nordmenn og ikke minst dresskledde menn som sendte hovne blikk da jeg ikke satte meg ned på business class.

Følelsen av å komme inn i ankomsthallen og se igjen mamma, pappa og Jens etter 8 uker var utrolig! Etter en haug med klemmer fikk jeg dratt på meg vinterjakka og hoppet i uggsene. Kulda slo i mot meg og siden har jeg vært mer eller mindre kald hele tiden, noe jeg i bunn og grunn regnet med!

Hjemme ventet besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn med kaker, klemmer og spørsmål om turen!

Etter vel 3 uker hjemme skal jeg ikke legge skjul på at jeg savner kulturen, menneskene og generelt «mitt liv» i Ghana. Jeg tror det på mange måter kan være bedre og lettere å bo i et land der ikke alt er en selvfølge eller en nødvendighet. Ting jeg så på som håpløst før jeg dro, er ikke lengre noe jeg en gang tenker over at er et problem. Det er virkelig etter at jeg kom tilbake til Norge at jeg har innsett hvilke områder jeg har forandret meg på. I Ghana ble det en vane å skjære av mugg og børste maur av brødet hver morgen. Vi mistet strømmen mange ganger i uken og måtte derfor ofte leve dager uten hverken lys i rommet eller vann i springen. Skulle du på do måtte du som regel sitte på rekke og rad med andre bak en oppmurt vegg på gata. Kakkellakker og firfisler kravlet rundt hodeputen min, mens katter, hunder og kråker småspiste av råvarene som senere ble til min middag.

Selv om jeg har sett mye trist, er det allikevel de gode minnene som sitter sterkest hos meg. Jeg har vært en av de heldige som har fått oppleve en trygg og fredelig hverdag i Ghana. Alle vet vi jo at det er en risiko å reise som frivillig og arbeide i mange av disse landene hvor det finnes et fåtall av hvite mennesker, noe som fører til at du automatisk blir veldig godt lagt merke til. Kun 1 uke etter jeg forlot Ghana ble en nederlandsk jente som arbeidet som frivillig hjelpearbeider ranet, skutt og drept på vei hjem fra jobb, da et par motorsyklister plutselig stanset taxien hun satt i. Dette skjedde like utenfor Accra, hovedstaden som ligger 2 timer fra Cape Coast og som jeg har besøkt en rekke ganger. Senest denne uken fikk jeg også beskjed fra en av jentene i Cape Coast om at min beste venninne der nede, Jodi, og en nyere frivillig hadde blitt angrepet, ranet og slått kraftig i ansiktet med en glassflaske da de gikk midt i byen, et område hvor vi alle har oppholdt oss hver dag og følte oss trygge. Etter omstendighetene går det bra med dem, men da jeg snakket med Jodi sa hun kun «Det vi trodde var trygt, har vist seg å ikke være trygt i det hele tatt». Det er skremmende og uvirkelig, og jeg klarer egentlig ikke helt å forstå at alt dette har foregått i landet og byen hvor jeg ble overrasket over gjestfriheten, omsorgen og gleden befolkningen viste, spesielt ovenfor oss frivillige. Men som alle andre steder i verden finnes det også gale mennesker i Ghana.

Totalt sett er allikevel min opplevelse av Cape Coast og Ghana fantastisk! Hver eneste dag tenker jeg tilbake på hva slags eventyr disse to månedene har vært og ikke minst hvor heldig jeg er som har fått muligheten til å dra ut på et slikt opplegg. Jeg har ikke angret ett sekund på at jeg dro, spesielt ikke at jeg dro helt alene. En ting er i alle fall helt klart- det er ingen tvil om at jeg skal tilbake så fort som mulig og at jeg garantert kommer til å reise ut igjen på et lignende prosjekt etter jeg har startet på medisinstudiet!

Takk til alle dere som har fulgt meg på reisen!

- Emilie

OPPDATERING UKE 7

Uke nr 7 startet på en av de best tenkelige måter da jeg fikk tre pakker fylt med bilder, brev og godteri fra Norge. Tusen takk til min super-familie hjemme! Ikke minst takk til søskenbarnet mitt, Emma Marie, for kjempefine tegninger og kort!

Slik som de tidligere ukene har jeg også denne uken tilbragt 3 dager på leprosy-campen i Ankaful, hvor vi frivillige drar hver dag for å stelle sår. Menneskene som lever her har tidligere vært smittet av lepra, også kalt spedalskhet. Det er en infeksjonssykdom som smitter ved dråpesmitte. Bakterien, mycobacterium leprae, formerer seg ukontrollert i hud og nerver og kan spres med blodet i kroppen. Bakterien som vokser i vevene vil gradvis føre til vevsskade i organene. Brusken i nesen ødelegges, noe som fører til at den faller sammen og strupen kan falle sammen og gi heshet og pusteproblemer. I tillegg til dette er det svært vanlig at bakterien setter seg i fingre og tær, noe som fører til at de dør og faller av.

Norge var hardt rammet av sykdommen på 1600-tallet, men siden den tid har antall tilfeller sunket betraktelig for hvert år. I følge verdens helseorganisasjon er det årlig omlag 500 000 nye tilfeller i verden og 2-3 millioner lever i dag med permanent nerveskade på grunn av sykdommen.

Her i Ankaful bor det omlag 100 mennesker som i utgangspunktet kommer fra ulike deler av Ghana. Mennesker som får sykdommen blir utstøtt fra lokalsamfunnet og selv etter de er friske og ikke lengre smittebærere vil de aldri kunne dra tilbake til livene de tidligere levde. Derfor samles de i små landsbyer, hvor de stifter familie på ny og lever nokså normale liv med tanke på omstendighetene.

Anthony, en av mange gode venner i Ankaful!

Pasientene er fri for bakterien og det er dermed ingen fare for at vi kan bli smittet. Siden de tidligere har hatt bakterien og denne har påvirket nervesystemene deres har svært få av dem særlig mye følelser i huden, noe som fører til at de hverken merker eller behandler sår de får. Nettopp derfor drar frivillige ut hit for å sørge for at sårene renses og behandles.

Etter å ha sett alle disse menneskene annenhver dag de siste 7 ukene har jeg virkelig fått god kontakt med dem. Smilene, klappingen og klemmene som venter oss hver morgen når vi kommer er rørende og noe jeg helt klart vil savne når jeg er tilbake i Norge. Disse menneskene setter virkelig pris på oss og det er utrolig å se at det lille arbeidet vi gjør betyr så mye for dem!

På sykehuset har jeg igjen skiftet avdeling, denne gangen til "Emergency Department". Akkurat som jeg regnet med var dette mildt sagt et travel og kaotisk sted å jobbe sammenlignet med de tidligere avdelingene jeg har vært innom. En gjeng med leger har løpt rundt med stetoskopet flagrende rundt halsen, brillene på nesen og pennen i hånda, mens de har stilt diagnoser høylytt i de to rommene hvor det til en hver tid befinner seg 20 pasienter.

I hovedsak er det gravide, folk med bruddskader eller mennesker smittet av malaria som har vært innom akuttmottaket før de har blitt innlagt på andre avdelinger. Min oppgave ble i hovedsak å jevnlig sjekke temperatur, puls, pust og måle blodtrykk på alle pasientene på avdelingen, i tillegg til å ta vare på de barna som ikke har foreldre med seg til sykehuset.

På kveldstid har jeg tilbragt mye tid med mine nydelige søstre i vertsfamilien!

Helgen ble tilbragt på KoSa Beach Resort med alle de frivillige i Cape Coast!

Et av barnehjemmene i området hadde tatt turen til stranden!

Vi spilte twister..

...og spiste masse god mat!

Etter nok en herlig uke er det kun noen få dager igjen før jeg forlater eventyret i Ghana og drar hjem til Norge!

-Emilie

MOLE NATIONAL PARK & ACCRA

Morgenen fredag 15. Februar var jeg ferdig med min siste nattevakt på Delivery Suite. Etter en uke med kun 15 timer søvn til sammen tuslet jeg så og si i søvne hjemover i soloppgangen, før jeg listet meg stille inn døra til huset, hentet den ferdigpakkede sekken og fortsatte tuslingen inntil jeg nådde busstasjonen hvor jeg møtte Pia, Isabel, Lea, Annemarie og Jodi. Det var igjen helg, noe som enkelt betød at det igjen var klart for å bevege seg utenfor Cape Coast. Min 6. helg her i Ghana har lenge vært planlagt og jeg har ikke peiling på hvor mange timer med planlegging og telefonsamtaler som skulle til før ALT var på plass. Jeg var derfor ekstremt klar for å reise på safari i Mole National Park, etterfulgt av et par dager i hovedstaden, Accra.

Hele turen startet i Cape Coast hvor vi hoppet på en moderne buss som skulle ta oss hele veien opp til Tamale, en by på størrelse med Cape Coast som befinner seg i Northern Region. Bussen skulle gå fra stasjonen kl 8.30, men som forventet med tanke på "Ghana-tiden" kom den ikke før 10.30. Da vi steg ombord fikk vi oss litt av et syn. Det var nemlig ikke "straka vegen" for å komme seg til de ledige plassene bakerst. Etter litt klatring over tv'er, klær, kanner med olje og sekker med ris var vi på plass på bakerste rad.

Etter mine få timer med søvn gledet jeg meg veldig til å sove litt i løpet av bussturen. Etter en time innså jeg at humpete veger, skravlete afrikanere, hylende babyer og alt for høy afrikansk musikk fra høytalerne satte en stopper for dette!

Bussturen var beregnet til 10 timer, men viste seg etterhvert å strekke seg til hele 13 timer. Det var dermed svært godt å strekke litt på beina da vi kom til Tamale. Turen fra Tamale til Mole tar ca 3 timer, så jeg hadde bestilt en bil som kunne ta alle 6 direkte med en gang bussen kom frem. Bilen dukket ikke opp slik som avtalt, så vi stod midt på stasjonen litt rådville inntil taxisjåførene kom løpende bort til oss. "Hva i alle dager gjør dere her på dette tidspunktet? Det er farlig at dere hvite ferdes her i byen på natta. Kom dere inn i en bil fortest mulig". 3,5 minutt senere hadde vi alle presset oss sammen i en taxi og var i full fart på veg ut av Tamale. 

Taxisjåføren forklarte oss at det var et farlig område med mange "bad guys" som ventet i vegkanter og skogområder, klare til å stoppe biler, stjele ting og i verste fall kidnappe folk hvis det var interessant. Som en av de få hvite som befinner seg her i Ghana kjente jeg virkelig på frykten, spesielt da jeg så hvor stresset taxisjåføren var. 

Sjåføren forklarte oss at han ville ta oss til et område 1,5 time utenfor byen hvor det ville være en god del politi tilstede som kunne holde vakt rundt bilen inntil 5-tiden på morgenen da det ville være trygt å ferdes i området igjen. I bekkmørket midt i skogen hvor det hverken fantes telefonforbindelse eller mennesker jeg visste jeg kunne stole på skulle jeg oppholde meg en hel natt. 

Det var på dette tidspunktet jeg før første gang i livet virkelig har vært redd for å dø. Bildørene ble lukket og 8 politimenn med våpen ble stående rundt bilen for å holde vakt. Tankene om hva som faktisk kunne skje svirret rundt i hodet og jeg kunne ikke forstå at vi, jentene fra Cape Coast som skulle ha en trygg og hyggelig reise nordover på safari, hadde havnet i denne situasjonen. Jeg stolte ikke på noen, ikke en gang politiet etter hvor korrupte jeg tidligere har opplevd at de kan være.

Jeg vurderte et øyeblikk å ringe hjem til Norge for å forklare situasjonen, men mangel av telefonforbindelse gjorde det umulig. I det store og det hele var vel også dette det beste, for da slapp familien hjemme å bekymre seg i hjel hele natten!

Da klokken rundet 5.30 ble vi kjørt med politieskorte et lite stykke, før vi ble fortalt at resten av vegen ville være trygg. 06.30 lørdag morgen, 9,5 time senere enn forventet ankom vi Mole National Park. 

Det første vi fikk øye på var en fantastisk utsikt fra hotellet, så frokosten ble inntatt med utsikt over kilometervis av landområder fylt med antiloper, elefanter, ulike aper og skjønne vortesvin.

På ettermiddagen dro vi på en 2 timer lang safari...

...vi så et litt begrenset antall av dyr og de var uansett så langt unna at til og med mitt kjære Nikon 1 J2 kamera sleit med å få øye på dem.

Morgenen etter dro vi derfor på en ny safari-runde, denne gangen til fots. Jeg hadde ikke de aller største forhåpninger om å se så mange dyr, men mot all forventning kom vi overraskende nær dem!

Da vi gikk gjennom den lille landsbyen i Mole fikk jeg helt sjokk da fire ville elefanter plutselig trasket over tunet rett foran oss!

...vi møtte Pumbaa og alle var skjønt enige om at Walt Disney har gjort han ufortjent pen på lerretet sammenlignet med vortesvins virkelige utseende.

..og vi fikk tatt et av de standard safaribildene med milevis av landområder hvor du faktisk kan se noen dyr - riktignok som små svarte prikker - hvis du er tålmodig og leter nøye nok!

En løve hadde også vært i området i løpet av natta!

Da vi kom tilbake fra safarien stod elefanten utenfor lodgen vår!

En annen skapning vi har sett litt for mye av er bavianene. De oppholdt seg svært nær hotellet av en enkel grunn - stjele mat. Aldri har jeg trodd at dyr kan være så raske og taktiske som disse var. Det hendte utallige ganger at det dukket opp fem eller seks stykker som på samme tid virkelig angrep hotellområdet uten minste frykt for menneskene som befant seg der. De hoppet over rekkverket inn til restauranten og opp på bordet hvor de festet et mildt sagt skummelt blikk på den uheldige, mens de spiste opp all maten på tallerkenen og løp videre. I forsøkene sine på å stille sulten tok de også alltid med seg f.eks bøker, solbriller og i verste fall kameraer, mobiler eller lommebøker før de forlot hotellområdet igjen. Vi jentene organiserte derfor en "bavianvakt", slik at en av oss alltid fulgte med om det var noen i nærheten. Siden vi veit at disse skapningene kan bli svært aggressive måtte vi ta tak i alt av verdisaker og løpe vekk om de meldte sin ankomst. For å si det sånn - det var ingen avslappende dag ved svømmebassenget!

I det vi ryddet og pakket sakene på rommet den siste dagen, snakket vi om hvor glade vi var for bavianene ikke hadde klart å stjele noe fra oss. To minutter senere gikk Jodi til resepsjonen og lot døren til rommet stå åpen. Ve den tilfeldighet tittet jeg mot den åpne døren og fikk dermed oppleve den minst hyggelige blikkontakten som kan tenkes. Der stod det nemlig en stor bavian og stirret på oss. Før jeg rakk å tenke at jeg skulle lukke døren, var bavianen i den andre enden av rommet vårt hvor den tok tak i kameraet mitt og toalettmappa. Jeg var egentlig livredd, men i rein reaksjon løp jeg mot den og brølte "NOOOOO!!" mens jeg slo den i ryggen. Den slapp alle tingene og stormet ut døra. Jeg løp etter og like utenfor møtte jeg to av de ansatte på hotellet, i tillegg til Jodi som hadde latt haken sin gli ned til tredje knappehull i genseren, fordi det rett og slett hadde hørtes ut som at Pia eller jeg hadde blitt drept av dette dyret. Da vi var sikre på at bavianen var langt borte gikk vi inn igjen på rommet, hvor Pia lå på gulvet og lo så hun ristet. Hun hadde nemlig sittet på sengekanten med dagboken i fanget og sett på hele dramaet. Det var rett og slett den morsomste avslutningen vi kunne ha på oppholdet og vi lo hele taxituren tilbake til Tamale.

Etter å ha passert utallige landsbyer bestående av jordhytter..

...i en taxi uten air-condition med en utetemperatur på 38 'C,,

..ankom vi Tamale på kvelden!

Vi fant en av de få minibankene som så trygge ut og fikk tatt ut litt penger!

Vi sjekket inn på Al Hassan Hotel, hvor vi betalte 10 cedi (30 NOK) per pers for å sove en natt!

Tro det eller ei, men vi hadde en dusj på hotellrommet som faktisk fungerte! Lykke.

Natt til mandag forlot vi Al Hassan Hotel i Tamale kl 4, for å forsøke å komme oss med et fly ned igjen til Accra, siden ingen av oss orket tanken på en ny 13-timers busstur. Det ikke var mulig å booke online, så vi fikk beskjed om å kjøpe billetter på flyplassen kl 5. Da vi kom frem kl 05.15 ble vi møtt av et mørklagt bygg med en hvit lapp på døren hvor det stod "airport closed". Like etter dukket det opp en vakt som fortalte oss at han ikke trodde det ville bli noen flyavganger denne dagen allikevel, i tillegg til at han tilbød oss å sove på krakkene innendørs inntil vi visste noe mer.
 

Vi takket ja, og etter et par timer søvn dukket det opp ei dame som begynte med gulvvasken!

Like etter kom det 8 personer som fordelte seg mellom kiosken, innsjekkingen og sikkerhetskontrollen. Kort tid etter hadde vi hvert vårt "gjenbruks-boardingpass" og var klare for å fly. Vi hadde selvfølgelig glemt å ta ut vannflasker og shampoo fra bagen da vi gikk gjennom sikkerhetskontrollen, men så hyggelige som ghaneserne er lot de oss beholde det!

Vi krabbet om bord i et bittelite fly og fulgte ekstra godt med på sikkerhetsrutinene som ble gjennomgått før flyet lettet!

To timer senere ankom vi Accra, hvor vi plukket opp bagasjen av et noe eldre bagasjebånd enn hva vi har på Gardermoen!

Hotellet vårt - The Rising Phoenix

Det var godt å være tilbake til sol, strand og hav!

Men størst av alt - vi dro til Accra Mall. Følelsen av å gå inn på et kjøpesenter når det er 7 uker siden sist vi fysisk gikk inn i en butikk for å handle er utrolig!

På kvelden dro vi på spansk restaurant med en av de frivillige vi kjenner fra Accra, ausralske Edwin! Etter et herlig måltid skulle vi ta en trygg og tilsynelatende problemfri taxitur tilbake til hotellet. Halvveis ble taxien stoppet av politiet og etter en kort samtale mellom politimannen og taxisjåføren utenfor bilen, åpnet politiet døren og sa "Sjåføren er arrestert. Han har ikke førerkort". Vi har i løpet av 7 uker her nede opplevd hvor korrupte politiet er og har dermed lært oss hva som løser problemet. Vi betalte denne uniformerte mannen med gevær på ryggen 10 cedi (30 NOK) og vår kjære sjåfør var løslatt og kunne bringe oss tilbake! 

Morgenen etter dro vi til det kjente Makola market i byen

Midt på markedet møtte jeg enda en liten søt skapning, Fatima!

Vi tok turen til Art Market, hvor vi fikk handlet mange gaver til venner og familie hjemme!

Vi spilte trommer med gutta fra Burkino Faso!

Etter en lang dag med mye shopping så vi mildt sagt ut som pakkesler. Det var derfor godt tiden var inne for å vende nesa mot Cape Coast igjen etter 5 dager på reisefot!

En herlig tur med en haug gode opplevelser og minner for livet!

- Emilie